Det er ingen hemmelighet at jula går med til å spise, se på skjerm, spise litt til, se på julegavene man har fått, og spise enda litt til. Veldig god mat da riktignok! Men vi har klart å komme oss ut på tur. Første juledag ble det en fin tur i sol og frost, og andre juledag kom snøen så da måtte akebakken testes.
Det var en litt motvillig guttegjeng på første juledag. Gå tur liksom? Men med boksen går på en solfylt knaus var det ingen som protesterte lenger.
Det var mange sølepytter med et lag is på stien. Noen holdt vekta til utforskende barneføtter mens andre ga overraskelser i form av vann eller gjørme.
Jul er jo synonymt med snø, er det ikke? De siste årene har jeg begynt å lure… Her ute er i alle fall gresset fint og grønt. For to år siden gjorde vi noe lurt, vi dro på hyttetur de siste dagene før jul! Det er noe jeg ønsker å fortsette med! Finne snøen, roen, være sammen bare vi fire. Så det gjorde vi i år også!
Fredag 18. desember pakket vi bilen og reiste til Nesfjellet ved Nesbyen. Og FOR en julestemning som ventet oss da vi kom frem på kvelden! Snøen lå tungt på trærne, den knaket under skoa, og stillheten var slik den kun er når det er nysnø på trærne. Jeg tok meg en liten kveldstur, bare for å nyte vinteren.
Men det varte ikke… Dagen etter våknet vi til tre plussgrader og vind. All snøen var borte fra trærne, og snøen var blitt våt. Men ut på ski skulle vi! Etter en litt treg morgen tok vi med oss ski og akebrett, og kjørte ned til langrennsløypene. Som alle andre første skiturer i sesongen, konstaterte vi at ikke alt skiutstyret passet denne gangen heller. Theo trenger nok både nye ski og staver. Siden Elvin arver alt etter Theo, så har han alltid en neste størrelse å ta av. Heldigvis passet skiskoene til alle.
Theo var førstemann på med nysmurte ski og. Hva smører man med når det er tre plussgrader, litt regn i lufta og litt sterk vind? Torkjel gikk for rød. På toppen av den første bakken konstaterte Theo at han trengte litt mer smøring, så smørehjelpen pappa trådde til.
Vi fikk oss en fin skitur da, på nesten fire kilometer. Noen steder stakk det opp litt busker og steiner, men ikke mer enn at det ble en fin tur. Vi trosset det lille som kom av regn – du vet sånn regn som kommer ned fra blå himmel, og man skjønner ikke helt hvor det startet? Etter et par kilometer var Elvin i ferd med å gi opp, men så hadde vi lurt litt sjokolade ned i sekken, og det gjorde underverker! Etterpå fikk skia en voldsom fart! Rart det der.
Tilbake ved bilen gikk vi på kafe, før akebakken skulle prøves ut. Det er en liten slalombakke der, som ikke er åpnet for sesongen. Den var delvis kjørt med tråkkemaskin, så vi fikk god fart på akebrettene! Det ble både en og to og tre tryn, og ikke minst noen vonde rumper etterpå. Men vi hadde det utrolig morro!
Vi var alle klissvåte når vi kom tilbake til hytta, så vi slappet av og spiste taco og godteri resten av kvelden.
Søndag laget vi akebakke utenfor hytta, og fikk flere ublide møter med stubber, busker og dumper. Jeg har ikke tall på hvor mange blåmerker vi tok med hjem, men vi kunne jo ikke la de være igjen!
Konklusjonen er nok at dette må vi gjøre igjen! Heldigvis er det ikke så mange dagene før vi skal reise til snøen igjen, og vi gleder oss allerede!
I mars kom covid19, eller Koronaen som vi sier, og vi ble alle beordret til hjemmekontor og hjemmeskole. Da var vi ekstremt glade for å bo slik vi gjør, med god plass rundt oss og skogen like i nærheten. Det var da Coronatoppen ble grunnlagt.
Naboen tok med seg sag og øks på åsen der vi bor, og tente et bål og laget en gapahuk. Da var det hele i gang! De neste ukene hadde vi vår egen kohort sammen med to naboer, og mange av ettermiddagene ble tilbragt oppe på åsen, eller Coronatoppen da. Vi hadde med hengekøye, og så laget vi en huske… Hver dag dukket det opp noe nytt.
Ungene var også med. De snekret bord, benker, kasser, en scene kom opp etter hvert, og så gikk vi til innkjøp av en zipline som ble montert. Den går litt i raskeste laget, så mange får seg en overraskelse når de havner opp ned på slutten, men latteren sitter løst og alle ungene koser seg!
Etter hvert kom det en trehytte på plass også, og i påsken kom påskeharen på besøk! Vi har alltid pleid å feire påsken på hytta i Strømstad, men med stengte grenser ble ikke det mulig i år. Det var med stor glede at 7-åringen skjønte at påskeharen hadde funnet oss på Coronatoppen også! Vi fikk en fin utendørs feiring med rebus, påskeegg, pinjata og grilling.
Coronatoppen har blitt et fint sted å dra til når vi trenger en nærtur, har lyst til å spise middagen ute eller bare gå og leke litt. I høst har vi både hatt Halloweenfest for 11-åringens kompiser og bursdagsfest for 7-åringen (når han ble 8) der oppe. Naboen har snekret et kjempefint piknikbord så det å spise middag der er ikke noe problem.
Det å ha et sted å dra til like i nærheten av der du bor er veldig fint! Det trenger ikke å være mer enn en stein, ved et vann, eller en bålplass. Kanskje bare en lekeplass i nabolaget. Turen ut trenger ikke kreve så mye, bare at man kommer seg over dørstokken. Det har coronatoppen bidratt til her i huset i alle fall!
Jeg er født og oppvokst på Lillehammer, og har bodd på 500 meters høyde i mange år. Da er det fortsatt slik at når november kommer så forventer jeg snø… Vel, når man bor på 140 høydemeter, ikke så langt fra Oslo, så oppfører ikke snøen seg sånn jeg forventer.
I helgen har vi feiret bursdagen til 8-åringen med familie, på Koronavennlig vis. Da er det godt å komme seg ut litt mellom slagene. Begge guttene tok en litt kortere tur i nærområdet med mormor og morfar i dag, med nesa ned i Pokemonjakt-skjermene sine. Så da så vi vårt snitt til å gå en tur bare oss voksne. Gradestokken viste to grader, og yr påsto at det kanskje skulle regne bittelitt om en times tid.
Vi pakket på oss tursko, turbukse, ulltrøye og Ulvang Rav genser (elsker den genseren), noe på hodet og en liten sekk med jakke, vann og sjokolade. Planen var en liten runde på 6km, og i dag fulgte vi planen. Vi startet fra parkeringsplassen på Sandbakken, og tok til venstre der veien deler seg. Ca. en kilometer oppover veien går det en blåmerka sti til venstre. Dette var dagens mål. Ganske vått til tider, men noe annet er ikke å forvente siden det har regnet så og si hver dag en stund nå.
Vi følger stien over åsen til vi treffer flyktningeruta. Den følger vi et stykke før vi tar av til venstre på en umerka sti opp mot bautaen på Spinneren-åsen. Så langt har vi kun møtt to joggere og en storfugl jeg skremte da jeg gikk litt ut av stien for å tisse. Litt usikker på hvem som skvatt mest…
Turen over spinneren-åsen er en av mine favoritter. Stien går langs åsryggen og til tider er det kjempefin utsikt innover Østmarka. Og det er nesten ikke folk der oppe. Flaks for oss!
Vi tusler til enden av stien, og ned kneika til grusveien igjen, uten å møte en eneste person en søndag formiddag over åsen. Da føler man at man er midt i villmarka, selv om sannheten er at det kun er et par kilometer til nærmeste vei.
Etter turen var det bare å ta fatt på et nytt bursdagsselskap, med god mat og kaker for andre gang denne helgen.
På lørdag skulle vi på tur, gutta og jeg, men først skulle vi bake pepperkaker. Vi baker pepperkaker hvert år i desember. I år ble det ca. 170 stk! Det tar litt tid å bake så mange pepperkaker, så da tar det også litt tid før vi kommer oss ut på tur. I mellomtiden ble 8-åringen invitert på besøk til naboen, så da var det 11-åringen og jeg som skulle på tur.
Klokka ble to før vi fikk på oss klær, og kom oss ut døra. Vi pakket en liten sekk med vann, melkesjokolade og hodelykt. Det lå tåke i lufta, og ble aldri helt lyst, så mørket var ikke så altfor langt unna. Det var nærtur som sto på programmet, en tur vi har gått mange ganger før. Vi starter på parkeringsplassen ved Sandbakken i Østmarka, og går oppover til der veien deler seg. Sandbakken er til høyre, men vi går til venstre. Helt på toppen av bakken har noen laget en trebro over bekken på venstre side, og der går det en umerka sti opp på Spinneren-åsen. Dette er et av våre favoritt-turmål. En stille og rolig sti uten mye trafikk, men det er knallfint oppe på åsen!
Målet for turen er egentlig bautaen et stykke inn på åsen. Vi koser oss oppover lia, og over åsen, og mimrer om turene vi hadde her i sommer. Nå er det ikke noe tegn til blåbær eller tyttebær her, og sola har gjemt seg akkurat i dag. Vi er enige om at det er den perfekte dagen å filme en litt skummel film akkurat her nå. Litt lett tåke, og skumringen begynner å sige på.
«Er det langt igjen nå?», spør Theo da vi egentlig ikke er halvveis enda. Det er faktisk et par år siden han var ved bautaen sist, og han husker ikke helt hvor langt det er. Da jeg minner han på at vi ikke er halvveis, blir han litt skeptisk. «Men, det begynner jo allerede å bli mørkt», konstaterer han når vi går ned i et myrsøkk med grantrær rundt på alle kanter. Vi treffer skiløypa, og blir begge enige om at det nok blir altfor mørkt innen vi kommer fram, og bestemmer oss for å endre kurs. Vi går ned i dalen som fører til grusveien, og følger myrsøkket som heldigvis stort sett har fryst, til krysset der man kan gå opp til Sandbakken. Klokka har blitt litt over tre, og vi vet at Sandbakken stenger fire.
«Skal vi gå innom Sandbakken og se om de har noen boller igjen?» spør jeg, og Theo smiler strålende fornøyd. Jeg ser han begynner å gå litt skjevt med den ene foten. «Gnager de nye skoa?», spør jeg. Theo svarer bekreftende. Nok en god grunn til å ha snudd litt før planen. Gnagsårplaster ble ikke med i sekken i dag.
Vi går over åsen til Sandbakken, og til vår store glede er de ikke utsolgt for boller (det var de nemlig sist vi var der), så vi kjøper tre kanelboller og en skolebolle, og tar med hjem til 8- åringen og Torkjel. Det var ingen som protesterte på den avgjørelsen!
Det er lørdag, det er fint vær, og vi voksne har sittet inne på hjemmekontor hele uka. Da er det på tide å ta med familien ut på tur. Dette var lørdag for snart to uker siden. Syverudtjern ble dagens destinasjon, en kort kjøretur hjemmefra. Turen er 3,6 km på sti rundt vannet.
Vi kjører til Sørmarka konferansehotell og parkerer. Alle er faktisk i godt humør før denne turen. Vi forventer at det er vått på stien, og jeg har minnet om vanntett skotøy. For en gangs skyld er det ingen som krangler på hva de skal ha på seg, kan være de lærte på forrige tur når det ble litt vått…
«Mamma, jeg håper du har tatt med noe snacks i sekken!» kommer det fra 8-åringen. Av erfaring drar vi aldri på tur uten noen form for motivator. Jepp, det er det vi kaller det – motivator. På turen i dag har jeg pakket lett. To flasker vann, en melkesjokolade og en mentos. Det holder lenge til en slik tur. Skift har vi ikke med, om noen blir våte, klarer de å gå turen tilbake til bilen. Dette er en nærtur med lite planlegging og forarbeid.
Stien er som forventet litt våt, men det er sol og vindstille. Helt blikkstille vann faktisk. Vi må stadig ned til vannkanten for å se, eller ta et bilde eller to. Gutta kaster pinner, steiner og kongler i vannet, bare for å se at speilet «går i stykker».
Et tre har falt ut i vannet. Torkjel drister seg langt ut, og Theo følger etter. Jeg minner de på at den som blir våt må gå våt hjem, men ingen bryr seg som vanlig. På andre siden av vannet har to familier slått seg ned og tent bål.
Før vi kommer til enden av vannet må vi stoppe og finne fram sjokolade. En fornøyd 8-åring tar i mot med glede, og lurer på når vi skal stoppe for å spise mer sjokolade. Innerst i vika har bålrøyken lagt seg over vannet, mens sola så vidt klarer å komme seg over tretoppene.
Turen tilbake på andre siden er flatere, og går raskere. Vi prater om Among Us, Minecraft og Pokemon. 8-åringen kan gå langt når vi ber han fortelle om sin favoritt-pokemon, eller hva han gjorde på Among Us på morgenen. Det er ingen tvil om at spillfantasien fint kan tas med ut på tur. Han glemmer at han var sliten i beina for et par minutter siden.
Etter halvannen time er vi tilbake ved bilen. Vi har gjennomført nok en tur, denne gangen alle fire sammen, og 8-åringen har glemt at vi fortsatt har en halv melkesjokolade igjen i sekken.
Velkommen til enturut.no! Her vil du etter hvert få ta del i turene våre. Vi er en helt vanlig familie på fire personer. Elvin 8 år, Theo (snart) 12 år og oss foreldre Torkjel og Cecilie.
Vi er glade i å dra på tur. I løpet av et år blir det mange turer, mange forskjellige turer. Noen er planlagte, og noen tar vi helt på sparket. Fellesnevneren er at det alltid er litt stress å komme seg ut døra, men utrolig deilig når vi har kommet i gang med turen!
Vi er heldige og har Østmarka utenfor Oslo som nærmeste nabo. Her bor vi fint til ved vannet og har gode muligheter til å bade, padle kano og kajakk om sommeren, og gå på ski og skøyter om vinteren.
Vi liker å både filme og ta bilder fra turene våre, så vi håper du vil ta del i turene våre her på enturut.no framover.
En tur ut 