Omnia er en turovn der du kan lage det du vanligvis lager i stekeovnen hjemme, på tur! Jeg har hatt med ovnen på speidertur, og deler noen erfaringer her.
Først og fremst, Omnia turovn veier ikke veldig mye, men det er litt størrelse på den. Den vil ta litt plass i sekken, så kanskje ikke den du tar med på de lengste turene. På en mellomlang og kort tur derimot, eller der du ikke teller gram på utstyret, er dette et ypperlig turtilbehør når du skal lage noe å spise.
Omnia består av en smultringformet form, et lokk og et slags fat under. Fatet og formen har et hull i midten, og det er her magien skjer. Lokket dekker hele, så det skapes en ovnfunksjon inne under lokket. Det finnes en rekke tilbehør også. Jeg valgte en variant der det fulgte med silikonform, rist og grytekluter i esken. Speidersport har et utvalg av varianter til Omnia, det er der jeg kjøpte min.
Du kan bruke Omnia på alle varmekilder, men den er ikke kompatibel med induksjon. Steketiden vil selvfølgelig variere ut i fra hva slags varmekilde du bruker, men det vil du lære deg ganske fort. Du kan bruke den på bål, på kokeplata hjemme (så lenge det ikke er induksjon), på gass, på en vedfyrt ovn etc. Så langt har jeg selv forsøkt på vedfyrt ovn og på stormkjøkken med gassbluss.
På vedfyrt ovn forsøkte jeg å lage kanelboller. Brukte en ferdigrullet pizzadeig og smørte på smør, kanel og sukker, og rullet den sammen slik at den dekket bunnen i formen. Det var god fyr i ovnen av den gammeldagse typen du fant på kjøkken før de fikk ovn. Men det var nok ikke god nok fyr, for det tok tid! Smøret smelta og kokte i bunnen av formen, men det tok veldig lang tid å få kanelbollene gjennomstekt. Etter over en time var de spiselige, men etter vår mening fortsatt litt deigete. Så ikke en stor høydare. Kanskje det funker bedre med enda varmere ovn!
Neste forsøk var å lage lasagne på primus ute i -13 grader. Jeg hadde med ferdigstekt kjøttdeig og Dolmio lasagnesaus og Bechamelsaus på glass, samt lasagneplater og mozarellaost. Dette la jeg lagvis i formen, og ventet spent på resultatet. Måtte av med lokket opptil flere ganger for å sjekke resultatet, og etter ca. 45 minutter så det ferdig ut. Dette måtte prøves! Så unektelig ut som i ovnen hjemme.
Vi var tre ledere som tok en smak, og ja jeg vet at mat ofte smaker bedre på tur, men kommentaren «dette er den beste lasagnen jeg noen gang har smakt!» traff godt fra en av lederne. Må i grunn si meg enig i det. Der leverte Omnia virkelig! Det er ingen tvil om at den blir fast inventar på alle turer hvor jeg gidder å bære den framover!
Denne helgen hadde fullt program som vanlig, og søndagen ble ekstra bra. Da inviterte Siggerud klatreklubb til familiedag på Frambu, og det måte vi få med oss.
Frambu ligger et lite steinkast unna her vi bor, og det som er veldig bra at det er kortere dit vannveien enn på veien rundt. Derfor valgte 9-åringen og jeg å blåse opp den nye doble packraften fra Kipara som vi har kjøpt brukt, og padle det lille stykket bort til Frambu. Det var spennende å teste ut den nye packraften. Vi hadde god plass, og koste oss på stille vann i sola på vei bort.
Vel framme parkerte vi på brygga og møtte de andre oppe på den fine klatreveggen på ytterveggen av bygget. Noen fra klatreklubben har vært med å skru rutene på veggen, derfor får vi låne den av og til. Hele uteområdet på Frambu er veldig fint, med lekeplasser, brygge og rolige omgivelser. Stedet er et kompetansesenter for sjeldne syndromer i ukedagene. I helgene er det stille og rolig.
Det er veldig gøy å se små og store prøve seg på klatring i klatreveggen, og føle på mestring over å gjøre noe de ikke trodde de skulle få til. Det så jeg mange tilfeller av på søndag. Både blant voksne og barn. Mange forsøkte seg i veggen, og en etter en kom de seg til toppen av den 10 meter høye veggen. Det er god utsikt på toppen!
En 9-årings dag på Siggerud
Vi fikk også låne sykkelbåter. Jeg, 9-åringen og en venninne og hennes 9-åring la ut på bøljan blå. Da vi kom ut på vannet byttet vi plass med guttene, som til stor overraskelse klarte å manøvrere sykkelbåten på eksemplarisk vis. De satte to mammaer på land, og fortsatte ferden alene. Vi ble imponert over hvordan de klarte å lukeparkere etter at de var ferdig. Det var mestringsfølelse på høyt nivå!
Packraftene vi hadde med oss ble også utlånt, og flere koste seg på vannet med de. Vi grillet pølser, skravlet, testet ut slack line og litt fotball. Alle som var med på familiedagen så ut til å kose seg veldig.
Du har garantert sett Thermarest Z lite liggeunderlag på TV i det siste, i alle fall om du har sett på 71 grader nord, Monsen på villspor eller et annet turprogram. Tilsynelatende alle har det liggeunderlaget stroppet på sekken sin, i sølv og blå eller gul.
Enkelt og greit å feste på sekken. Veier 410 gram.
Så hvorfor har alle dette liggeunderlaget? Jeg lurte jo på det jeg også, så måtte google meg fram til det for en god tid tilbake, og bestilte et. Kiloprisen er ganske stiv, men det gjør ikke så mye når man får et veldig lett liggeunderlag som veier mindre enn halvkiloen.
Underlaget har en R-verdi på 2, noe som tilsvarer vår, sommer og høst. Det egner seg ikke til å sove på når gradestokken bikker 0, i alle fall ikke alene. Det funker fint sammen med et annet underlag da, selv om det blir litt kaldere. Men som sitteunderlag fungerer det veldig fint hele året. I tillegg til overnatting i hengekøye og under presenning har vi brukt det på langrennskiturer, i slalombakken, på hengekøyetur, på stranda, i hagen på en benk, på skøytetur, i hengekøya på dagstur… Lista er lang.
Praktisk å bare brette ut når man skal ha en pause
Hovedgrunnen til at jeg bestilte underlaget var faktisk at minstemann hadde vært på sin første småspeidertur med oppblåsbart liggeunderlag. Han klarte ikke å blåse opp dette selv, og hadde heller ikke spurt en voksen. Ergo, han lå på et rimelig kaldt underlag uten luft, under en presenning, på sin første speidertur som 7-åring. Han trengte et underlag som var litt enklere å håndtere, derfor bestilte jeg dette.
Han har derimot ikke fått lov til å beholde det for seg selv. Det er min absolutte favoritt til dagsturer sommer, vinter, vår og høst, og ikke minst i hengekøya og til overnatting når det ikke er spesielt kaldt ute. Men jeg liker det aller best til dagsturer! Det er lett å ta med, enkelt å folde ut, og så mye romsligere enn et lite sitteunderlag. Og så gir det så morsomt mønster på snøen når man løfter det opp etter rasten er ferdig! Eggekartongmønsteret gjør også at det er mer behagelig å sitte på, rett og slett litt fjæring.
Nå er i alle fall tiden inne for å skaffe minst ett til Therm a Rest z lite underlag, sånn at det ikke blir så mye krangling når vi skal på tur med familien, for det er nemlig ikke bare jeg som har blitt glad i dette underlaget!
I midten av november 2020 bestemte jeg meg for å logge en aktivitet hver dag i ett år, aller helst ute. Hvilke effekter ga det? Ble livet mitt noe bedre av den grunn? Kom jeg i bedre form? Hvilken effekt det hadde skal jeg fortelle mer om her.
Utover høsten 2020 ble jeg skikkelig slapp og syntes det var var digg å sitte på sofaen å se på TV, og pusle med ting hjemme. Men så skjønte jeg at jeg hadde blitt slapp, trengte mer luft og noe måtte gjøres. Valget falt på å registrere en økt på treningsappen Strava hver dag. Fordelen med Strava er at du kan registrere alt fra gåturer, kajakkturer, skøyteturer, skiturer og spinning til løping og boksing. Jeg er glad i å gjøre varierte aktiviteter, så det passet meg veldig bra.
Den aller første økta jeg registrerte i rekken av 365 dager var en gåtur mens eldstemann var på trening. Økt to var en sen kveldstur her i nabolaget hvor jeg bor. Økt tre ble den samme turen som økt to. Jeg var i gang. Noen dager var motivasjonen på bånn, men jeg angra aldri på at jeg faktisk kom meg ut når jeg minst hadde lyst til det! Motivasjonen økte i takt med antall økter. Jeg begynte å registrere de med nummer for å holde kontroll.
Så hvordan gikk det utover året? Jeg kjente på at den allmenne formen ble bedre, motivasjonen til å komme meg ut ble lettere og flere ganger hadde jeg med venner eller familie ut. Når snøen kom ble det skiturer, noen dager i slalombakken ble registrert, og også mange skøyteturer på Langen og andre vann i området. Om jeg ikke rakk noe annet, så ble det en kilometer rundt åsen her vi bor. Ut skulle jeg! Så fort isen gikk på vannet ble det padleturer med naturopplevelser som bever, soloppganger og solnedganger.
I løpet av hjemmekontortiden har jobbteamet mitt hatt walk and talk møte flere ganger i uka. Gjør underverker for jobbmotivasjonen resten av dagen!
Så, hva gjorde dette med meg? Den største gevinsten er gleden av å være ute, få naturopplevelsene og det å ta bilder av det jeg ser, og dele opplevelsene med andre. Jeg ble mer aktiv på instagram og andre sosiale medier. Men den største overraskelsen var nok den mentale helsa! Jeg oppdaget fort at det var der jeg hadde mest å hente, disse turene gjorde noe med meg! Jeg gikk ikke (nevneverdig) ned i vekt, jeg ble ikke spesielt mye bedre trent. Det var ikke utholdenhetstreninga jeg var ute etter. Jeg var bare ute etter å komme meg ut, få luft, få opplevelser, og ta bilder.
Jeg elsker å dele bilder fra turene mine på Instagramkontoen min
Så, hva skjedde når 365 dager hadde gått? Jo, da stoppet jeg. Jeg ble sittende inne igjen, og ble i dårlig humør av det. Etter to uker innså jeg at jeg bare må fortsette – på ubestemt tid. Så nå skal jeg fortsette med å komme meg ut, gå på skøyter, gå på ski, gå turer, møte venner, ta med familiemedlemmer, og ikke minst ta bilder og dele på Instagramkontoen min en_tur_ut!
Dag 50, år to. Det skal ikke så mye til, noen km rolig skøytetur med minstemann er godt for den mentale helsa, og litt sol på kjøpet så blir alt så mye bedre!
Når lengselen etter å stå på ski blir for stor, er det fint at SNØ eksisterer på Lørenskog. Vi gravde fram ski og støvler fra garasjen for å finne ut hvordan det er å stå på ski innendørs.
En onsdag ettermiddag etter jobb og skole pakket vi sammen slalomski, støvler, staver og vintertøy for å kjøre til SNØ på Lørenskog. Vi har kjørt forbi på E6 ganske mange ganger, og lenge snakket om at det hadde vært gøy å ta en tur. Vi har jo årsmedlemskap i Skimore (Tryvann, Drammen og Kongsberg skisenter) og da det tikket inn en melding om at vi kunne teste SNØ gratis en dag med medlemskapet var vi ikke vonde å be.
Skitur innendørs var litt rart, men gøy
Vi fant fram, og parkerte i parkeringshuset. Herfra var det bare å ta skia på nakken (eller i alle fall under armen) og tusle inn for å stå på ski. Inn faktisk, det føltes veldig rart. Billettene var allerede lastet ned på mobilen, og skibukse og tykke jakker pakket. Jeg hadde helt glemt hvor styrete det er å få på seg alt utstyret, men etter litt streving var vi påkledd alle tre, 12-åringen, 8-åringen og jeg. Alle skistøvler passet også fortsatt, det var jo en bonus!
Skipasset inkluderer oppbevaringsskap, og her bruker du samme QR-kode som billetten til å kjøre på ski, veldig praktisk. Og alt er på mobilen. Alt som ikke skulle inn i snøsonen ble plassert i skap, og vi scannet oss inn i snøsonen. Når du først er der inne, trenger du ikke bruke noen form for kort eller billett. Der var det omtrent akkurat like kaldt som lovet, -4 grader. Jeg hadde nesten glemt hvor kaldt -4 grader føles ut. 8-åringen lurte på hvorfor de ikke hadde vindmaskin, han synes tydeligvis det var litt rart at vi skulle stå på ski mens det var vindstille. Vi to andre var i grunn glad for det.
Det er både stolheis og tallerkenheis i snøsonen
SNØ er faktisk ganske stort, selve bakken er over 500 meter lang, og det er stolheis inne – under tak! Det er også et lite barneområde med heisbånd, og en tallerkenheis ved siden av den grønne bakken. Mens vi satt på stolheisen kunne vi se hele bakken med hopp, rails, humper og ikke minst isklatreveggen som også er plassert der inne. Det var ikke så mange mennesker, så det var god plass i bakken. Vi tok heisen til toppen, og satte utfor. Bakken har variasjoner av grønn og rød vanskelighetsgrad, samt en park med hopp og rails. Det føltes veldig ekte å stå på ski der, og bildene av folk som står på ski ned fjell på veggene hjelper til på følelsen.
Nederste del av den grønne bakken
Etter noen turer opp og ned oppdager jeg at jeg har lite strøm på telefonen, så jeg går inn for å hente en powerbank. Problemet er at innen jeg kommer inn så er telefonen tom for strøm. Her kommer den lille svakheten fram – billetten på mobilen som både åpner skapet og slipper meg inn igjen i snøsonen. Etter å ha fått tak i en ansatt løser derimot dette seg veldig raskt! Hun hjelper meg inn i skapet, slik at jeg får hentet powerbanken. Og da er jeg «good to go» igjen!
Over bakken er det bruer. På disse bruene er det langrennsløyper. Så her kan man trene langrennski hele året rundt. Det er jo egentlig litt sprøtt at man trenger en innendørs skiarena i Norge, men selv her i landet er det store deler av året som er snøfritt. Jeg liker tanken, og om vi hadde bodd nærmere skal du ikke se bort i fra at vi hadde kjøpt en eller annen form for medlemskap der.
Alltid gøy med pratsom 8-åring
Det ble mange turer ned og opp igjen, både i stolheisen og tallerkenheisen. Begge gutta storkoste seg med hopp og humper, og bare slalomkjøring ned bakken. Dette var en veldig god smak på hva som snart kommer. Vi krysser fingrene for at det snart blir snø sånn helt på ordentlig.
Isklatrevegg
I området rundt snøsonen er det flere butikker og restauranter. Vi utforsket ikke det området denne gangen, men jeg kan se for meg at her er det fint å plassere foreldre som ikke vil stå på ski, eller kanskje besteforeldre. Eller bare et sted for resten av familien å ta en pause i skikjøringa.
Vi kan konkludere med at vi anbefaler en tur hit, det var gøy både for små og store. Og så anbefaler vi å ha nok strøm på mobilen. Husk også at kulda gjør at batteriet går fortere tomt…
En dag i august tok vi med oss Packraft og oppblåsbar kajakk for å padle ned Akerselva i Oslo. Vi startet ved Mathallen på Vulkan og avsluttet i Bjørvika. En veldig morsom opplevelse!
Jeg har en Packraft av typen Rondane 250 fra Vega Designs og 12-åringen en Intex Challenger K1 oppblåsbar kajakk. En torsdag kveld planla vi å padle ned Akerselva, og dagen etterpå gjennomførte vi planen. Vi kjørte til Vulkan og parkerte der (fantastiske muligheter for EL-bil parkering i parkeringshuset). Over brua fra Mathallen er det en stor gressplen, genial til å blåse opp vanndoningene. Vi gjorde alle forberedelser, og gikk ned trappa til vannet. Det var ekstremt lite vann i elva på dette tidspunktet, så vi var ganske spente på om det var gjennomførbart å komme seg ned.
Starten av turen ved Mathallen
Vi startet langs veggen til smelteverket, der var det en god strøm med vann. De første meterne fikk vi god fart, og smilet satt løst. Vi satt litt fast på noen steiner, men ikke noe problem å komme oss løs. Turen fortsatte videre ned under bruene, og ganske raskt var vi nede ved Blå. Der fikk to damer seg en overraskelse da de lå og duppa i elva med badetøy, med ryggen mot oss. De oppdaget oss, etterfulgt av latterkrampe fordi vi var i ferd med å kjøre på de. Flere på land fikk seg litt underholdning på en fredag ettermiddag.
En liten video fra ferden vår ned Akerselva
I den store svingen på nedsiden av Blå var det veldig lite vann, så her måtte jeg ut og vasse litt. Heldigvis var det eneste stedet jeg faktisk måtte ut av båten. Vi fortsatte nedover bittesmå stryk og litt raskt vann. Det er ganske gøy å se Oslo fra vannsiden også. En rotte ble observert på land langs kanten, og flere gjenger som satt litt gjemt og holdt på med sitt. Ned mot Vaterland var vannet ekstremt rolig, så her måtte vi padle en del.
Så kom vi til den lange tunellen som er 500 meter og går under Oslo S. Her var vi forberedt og hadde med hodelykt. Det var spennende å se om vi så noen svømmende rotter, men det slapp vi heldigvis. Andre enden av tunellen kommer ut i Bjørvika, og du padler ned mot det nye Munch museet. Her var det liv og røre, og flere som badet når vi padlet forbi.
Vi duppet litt i vannet mellom Sørenga og Bjørvika, før vi padlet inn ved Bjørvika og pakket sammen båtene før vi tok bussen opp igjen til Vulkan.
Spennende tur gjennom og ut av tunellen
En fin tur på en fredag kveld, som er gjennomførbart for de aller fleste som har tatt i en padleåre før. Turen anbefales!
12-åringen i huset fikk en Intex Challenger K1 oppblåsbar kajakk for et par måneder siden, og har testet den grundig! Kajakken kommer i et sett med kajakk, åre og pumpe, så du har alt du trenger ved å kjøpe den!
For å teste Intex Challenger K1 oppblåsbar kajakk har den blitt utsatt for litt av hvert, alt fra stille vann uten bølger til «langtur» med litt motvind og lett elvepadling.
Kajakken kan lastes med en vekt på opptil 100 kilo inkludert den som padler og bagasje. I pakken følger det med en håndpumpe, selve kajakken, en bærebag til å ha alt i, et oppblåsbart sete, en slags pute til å legge i front for å støtte opp samt en 4-delt åre. Hele pakken veier 13 kilo. Noe som kan høres veldig mye ut, men det er ikke så verst, i alle fall ikke til prisen. Vi betalte 1499,- i sommer, men i skrivende stund ser jeg flere nettbutikker har satt den ned til 999,-
Selve kajakken blåses lett opp med to hovedventiler – en for bunnen og en for overdelen. Setet og støtteputa blåses opp separat, og monteres enkelt. Hele kajakken er klar på 5-10 minutter når du har gjort det et par ganger. Åra settes sammen med klikk-system.
Førsteinntrykket er at dette fungerte veldig bra! 12-åringen klarer helt fint å montere og blåse opp denne helt på egenhånd. Det følger også med en kjøl, som slides på under kajakken om du ikke skal padle i grunt vann.
Kajakken har blitt godt testet!
Første turen er på stille vann uten noen store utfordringer i været. Det blåser ikke, og vannet er rolig. Sittekomforten er myk og god. Setet kan strammes med to stropper på sidene, for å justere hvor langt bak man ønsker å lene seg. Åra virker solid med tanke på prisen. Den er litt slarkete i festene, men ikke så mye at det irriterer eller blir nevneverdig lagt merke til ved padling. Den er ikke den letteste på markedet, men til prisen fungerer den utmerket.
Kjølen er satt på, og kajakken virker lett å padle. Den får fort god fart, og med kjølen er den faktisk overraskende retningsstabil. Det kommer et parti med vannliljeblader, og da går farten drastisk ned. Det er som de suger seg fast under kajakken. Her gjør en vanlig kajakk jobben bedre, og 12-åringen blir litt motløs. Men så fort vi er forbi bladene får han opp farta igjen, og det går veldig fint framover. Konklusjonen på flatt vann er at så lenge det er åpent vann, så er den helg glimrende å padle.
Neste test er Akerselva ned fra Mathallen til Sørenga og Barcode. Her kommer bagen til sin rett, da alt kan pakkes i den. Skal man bære over lenger distanse ville jeg nok puttet den i en sekk. Men det går fint å bære den over skuldra noen hundre meter. Vi parkerer på Vulkan, og blåser opp kajakken på gressletta på andre siden av brua fra Mathallen. Det er litt lite vann i elva, men vi tester likevel. Det går veldig greit. 12-åringen setter seg lite fast, til tross for at det er lav vannføring. Kajakken ligger ganske grunt i vannet, så den krever ikke så mye vann før den fungerer helt fint. Ned strykene går det fint å manøvrere den, og den gjør det i grunn bedre enn Rondane Packraft 250 i strykene der det er litt lite vann. Den er stabil, er ikke i nærheten av å velte og er lett å manøvrere. Selv på de flate partiene går det fint å padle, selv om kjølen ikke er på. Den er mer retningsstabil enn Packraften. Turen går nedover uten problemer. Fint med nett foran, slik at man kan legge en drybag under. Vil dog anbefale å feste denne med en karabinkrok e.l. tilfelle den skulle falle ut.
Vi forsøker også å padle Svartoren i Østmarka. Dette er en tur på 6 km t/r et langt smalt vann. 12-åringen padler også her raskere enn jeg gjør i min Packraft. Vi bytter et stykke, og da padler jeg fra han, så da har vi i alle fall funnet ut at det ikke er padleren det kommer an på! Kajakken er retningsstabil, og padler fint selv med en del motvind. Igjen er det fint å ha med litt bagasje og en vannflaske under nettet foran.
Fint sted å slappe av
Siste test er den hvor vi testet hvor slitesterk den er. Vi satte av gårde ned Sørkedalselva i Oslo med veldig lite vann. Den første kilometeren var det knapt vann til anklene. Allikevel bestemte 12-åringen seg for å forsøke å padle. Kajakken skrapet stadig nedi steiner og grus, og han måtte ut en del for å dra og dytte. Her var jeg spent på hvor lang tid det skulle gå før han fikk hull i bunn. Lenger ned i elva satte han seg fast inni trær og på steiner flere ganger, uten at dette har klart å punktere kajakken. Jeg vil påstå at den ble testet til randen i forhold til hvor mye den kan tåle. Men ingen hull, ikke en antydning en gang! Turen var 7,5km lang, og kajakken svarte til forventningene hele veien.
Konklusjon: – Er kajakken verdt kjøpet? JA, definitivt! Du får mye for pengene med denne. – Den kan lett fraktes i bagasjerommet i bilen, eller på ferie for den saks skyld. – Den er nok litt tung å bære over lange distanser i bagen som følger med, men dette kan løses ved å putte den i en sekk. – Åra som følger med fungerer utmerket for den bruken som kajakken passer til. Litt kortere padleturer, litt stille elver etc. Bonus at den kan deles i fire og tar liten plass. God å holde i. Litt slarkete i leddene. – Enkel å ta ut og sette sammen/blåse opp. Selv barn klarer dette på egenhånd. – Kan brukes av både barn og voksne. Enkel å manøvrere for barn. – Tåler en hel del. Testet mot både kvister, store steiner, steiner i lavt vann og stryk. Ikke klart å få hull på den. Om du skulle få hull på den, så følger det med små reparasjonslapper (samme som man får til plaskebasseng). Vil nok anbefale å ha med Gorillatape e.l. om du skal på tur utenfor allfarvei – for å være på den sikre siden.
Kajakken er raskere å padle enn packraften
Jeg tror ikke du kommer til å angre om du kjøper denne. Det er kajakken for de som alltid har ønsket seg en kajakk, men ikke har plass til en stor en. Eller for de som har liten plass når de skal frakte den med seg. Og den fungerer også ypperlig som «leke» i strandkanten eller på små vann for barn og voksne.
Vi har testet ryggsekkene Bergans Birkebeiner jr. 30 liter og 40 liter til barna en stund nå. Det er ikke lett å finne gode ryggsekker til barn, og vi var spent på hvordan disse to sekkene ville være til 8-åringen og 12-åringen. Sekkene har blant annet vært med på helgetur i Østmarka, småspeidertur, dagstur og fjelltur i Skarveheimen.
I kjelleren vår finner du et utvalg av sekker i de fleste størrelser. Alt fra 8-liters barnehagesekk til 85-liters tursekk for voksne. Vi er mye på tur, og har testet ut ganske mange sekker til 12-åringen de siste årene. Hver eneste gang har han klaget på at han får vondt i skuldrene, og at sekken er ubehagelig. Flere ganger har vi sendt med han voksensekker – alt fra 20 til 35 liter, men de er alltid for lange i ryggen til at hoftebeltet avlaster slik det skal.
Speidersport (ikke sponset) har testet ut utstyr til speidere over mange år, så jeg forsøkte å bestille en Bergans Birkebeiner jr. 40 liter sekk for et par år siden. Første gangen 12-åringen brukte den hørte vi ingen klager! Suksess! Da 8-åringen skulle på sin første småspeidertur fikk han låne denne sekken. Den ble helt full, og han gikk flere kilometer med den på ryggen uten problemer! Suksess igjen! Derfor bestilte vi en litt mindre versjon til han, som er mer anbefalt for hans aldersgruppe og rygglengde.
Så hvorfor var det suksess? – Først og fremst, Bergans har klart å lage en sekk med gode (og enkle) justeringsmuligheter på ryggen. Den er lett å tilpasse barnas rygg, slik at den sitter helt perfekt. Det gjør at hoftebeltet faktisk gjør jobben med å avlaste skuldrene. Skulderstroppene sitter også godt inntil og er formet rundt skulderen, så du får ikke effekten hvor skulderstroppene drar skulderen bakover. – Sekken er veldig lett. Det er ikke en tung sekk i utgangspunktet. – Sekken har god størrelse, det er plass til mye. Den føles romslig innvendig. – Regntrekk følger med. Perfekt når det starter å regne på turen. Men om du vet det blir en våt tur, anbefaler jeg å pakke i drybag oppi sekken, da holder alt seg tørt. – Store og gode mesh sidelommer hvor du enkelt kan plassere vannflaske, termos eller andre gjenstander du trenger å få tak i. – Klipsene er solide, men likevel enkle å åpne for barnehender.
Store og gode sidelommer. Se at sekken sitter godt rundt skuldrene.
Det har blitt en ny verden å gå på tur for vår del nå, for vi vet at sekkene ikke hindrer barna å gå den turen de ønsker på grunn av vondter på skuldrene og i ryggen. Med litt gjennomtenkt pakking har guttene plass til at de trenger til en helgetur, inkludert klær, sovepose, underlag og av og til hengekøye, tarp og myggnetting.
Vi voksne og barna kan virkelig anbefale Bergans Birkebeiner junior sekk!
Iungsdalshytta ligger idyllisk til på 1111 moh i Skarveheimen, rett ved et vann og ved inngangen til flere fantastiske fjellturer! Vi bestemte oss tidlig i sommer for å tilbringe tre netter her oppe i fjellheimen.
Hytta ligger der framme og venter på oss
Turen til Iungsdalshytta startet hjemme med pakking av fire sekker. På nettsiden til hytta informeres det om at det er fire kilometer å gå inn til hytta fra parkeringsplassen. Værmeldingen ble sjekket, og vi konstaterte at vi måtte kle oss for både regn og sol. For å komme til hytta må du kjøre nesten til Ål på RV7 mot Bergen. Like før Ål tar du av mot Vats og starter med å klatre en god del høydemeter. Dette er samme området vi var i vinterferien, da vi gikk på ski rundt Bergsjøen. Nå skulle vi lenger inn på fjellet.
Men ikke alt går som planlagt når man ikke sjekker kartet godt nok, og skiltet til Iungsdalshytta henger litt skjevt. Etter noen kilometer kjøring stopper veien – vi har kommet til enden. Vi sjekker kartet (heldigvis fortsatt nett), og ser at vi har tatt feil vei i krysset ved Bergsjøen… Jaja, det er bare å snu, og finne riktig vei. Minstemann har blitt litt bilsyk i farta, vi glemte at han fortsatt stirret ned i nettbrettet når vi startet på den svingete veien. Vi kommer ned igjen til Bergsjøen og tar riktig vei, 24 kilometer inn til parkeringen med noen stopp for at minstemann skal få litt luft.
Litt våt start på turen
Det pøsregner når vi går ut av bilen, og fullt regntøy må på. Endelig er turen ordentlig i gang – alle fire har fått på sekkene og vi begynner å gå. Stien går langs vannet og er til dels ganske steinete, men alle er i godt humør. Torkjel og Theo går i forveien, tilfelle vi er litt sene til middagen. Elvin og jeg kommer bak. 8-åringen går som en helt over glatte steiner med stor sekk på ryggen. Regnvær på fjelltur har sin sjarm det og – når man vet man skal inn i en varm og tørr hytte. Når vi er omtrent halvveis får vi øye på hytta. Turen går over en liten ås og langs en myr hvor det er masse multer.
Etter fire kilometer er vi framme. Regnet har gitt seg, og vi kommer fram til et stort rom med køyesenger i en koselig hytte. Iungsdalshytta har sengeplasser til 52 personer. På grunn av Corona-restriksjoner serveres middagen i to puljer, og vi er heldigvis satt opp på pulje to, så vi rakk middagen. Tre retter med blomkål/brokkolisuppe, svinestek og gulrotkake. Det smakte godt etter turen i regnet.
Neste dag våkner vi til strålende sol fra skyfri himmel. Det er så utrolig vakkert her! Vi spiser en god frokost og ser på kartet – hvor skal vi gå på tur? Vi pakker en sekk og setter kursen oppover elva og Fødalen mot en topp som heter Helvetet. Vi ser fort at flere har hatt samme tanke som oss, og er på vei oppover dalen de også. Når vi kommer et lite stykke oppover åpner dalen seg. Dette er nok en av de vakrere dalene jeg har sett på fjellet. Det er grønt og fint, og sola skinner på det blå vannet.
Det blir flere stopp oppover. 8-åringen synes det er litt tungt å gå, men sjokolade hjelper som alltid på humøret. Det samme gjør en brødskive. Han innser fort at en brødskive var litt lite til frokost, og har planer om å spise mer i morgen. Vi kommer opp til toppen av dalen og ser Helvetet ligger foran oss. Det er nok litt for ambisiøst å komme seg opp dit di dag på små ben, så vi bestemmer oss for å gå opp på en mindre topp i stedet. 8-åringen og jeg på en topp og Torkjel og 12-åringen på en annen. Da vi kommer opp ser vi at vår topp er høyere enn deres. De synes det er urettferdig, og setter av gårde ned fra sin topp og kommer opp til oss. Her er det fantastisk utsikt milevis av gårde. Det hjelper at det er varmt og knallblå himmel!
Fødalen er utrolig vakker
Vel nede på hytta går vi ned for å hilse på dyra. Iungsdalshytta reklamerer med ureist mat. De har seterdrift vegg i vegg med hytta hvor de har griser, kuer, høner og geiter. Grisene blir slaktet på høsten og serveres på hytta. Det fiskes ørret i vannet som også serveres. Melka og melkeproduktene kommer fra kuene. Hytta er kjent for rømmegrøten sin. Geitene er ekstra kosete, de følger etter oss og vil ha oppmerksomhet. Kuene er også nysgjerrige, og kommer gjerne bort for en prat. 8-åringen og 12-åringen synes kuene er litt skumle, de er så store!
Dyrene har det fint her
Rundt 17.00 er det klart for kveldsstell av dyrene. Ei av de som jobber på hytta kommer ned og lager til melkeflasker til geitene, og lurer på om ungene vil være med å mate. 8-åringen får en flaske og en veldig sulten geit, og storkoser seg der han sitter og mater en geit med melk! Dette er nok høydepunktet denne dagen. Etterpå får han en kurv med egg fra hønene, og beskjed om å levere de på kjøkkenet. Jeg tror aldri jeg har sett noen bære en kurv så forsiktig noen gang!
Stor stas for en 8-åring
Middagen i dag smaker veldig godt etter fjelltur. Vi får tomatsuppe med bacon til stor glede for guttene! Til hovedrett er det elg-gryte og potetmos til stor glede for oss voksne. Og til dessert er det brownie. Maten skuffer ikke i dag heller! Resten av kvelden spiller vi yatzy og kortspill i peisestua.
Neste dag er det like fint vær som dagen før! Vi bestemmer oss for en litt kortere tur innover Iungsdalen i dag – til det som er merket som Gamlestølen på kartet. En flat og fin tur innover dalen. Turen går i rykk og napp med mange blåbær-stopp. Det er så vanskelig å gå forbi modne blåbær – i alle fall når man er 8 år og elsker blåbær! Vi finner også noen multer, dette er ikke like populært hos de minste, men vi voksne koser oss med de vi finner som er modne.
Fin tur til Gamlestølen
Etter et par kilometer kommer vi til Gamlestølen. Det er to steinhytter et stykke inn i dalen. Her er det arbeidskarer som holder på med vedlikehold, så vi setter oss i lyngen et stykke unna og koser oss med lunch. Turen tilbake går fort! Vi finner fram fiskestang og kokeutstyr når vi er tilbake på hytta, og går ned til vannet for å prøve fiskelykken. Mens gutta prøver å få fisk koker jeg vann til Real Turmat. Torkjel har dratt av gårde på løpetur, og finner enda en fin topp med god utsikt noen kilometer fra hytta.
Fisking og ettermiddagsmat ved vannet
Det er lite fisk å få, men vi får i oss Real Turmat. Litt senere er det kveldsstell av dyrene igjen, og denne gangen mater både 12-åringen og 8-åringen geitene. Vi hjelper også til med å sanke inn de 10 hønene for kvelden. Grisene har fått matavfallet fra hytta og er overlykkelige der de graver i rester av pålegg, melon og potetskrell. Det er ingen tvil om at dyrene storkoser seg her oppe!
Kvelden kommer og vi får på ny en festmiddag. I dag er det rømmegrøten til hytta som står på menyen som forrett. Det smakte utrolig godt! Til hovedrett er det ørret tilberedt på tre forskjellige måter sammen med potetsalat og spekeskinke, mens barna får pasta bolognese. Til dessert er det tilslørte bondepiker. Ingen kan si at vi har fått dårlig mat på denne hytta!
Lørdagsmiddag
Neste dag er det tid for å pakke sammen og reise hjem. Vi spiser en god frokost, pakker sekkene og takker for oss til vertskapet. Hytta kan tilby å kjøre både bagasje og folk med båt tilbake til parkeringsplassen, men vi velger å ta beina fatt i dag også. Turen tilbake til bilen går enda bedre enn inn til hytta, da stien er litt tørrere denne dagen.
Takk for oss!
Vi takker for tre herlige dager på Iungsdalshytta, hit kommer vi tilbake!
Når vi planla ferien vår booket vi overnatting i Førde, og så i Bergen noen dager senere. Dagene i mellom var ikke planlagt, og i det vi ankom Florø måtte vi finne ut hva vi skulle gjøre. Etter litt googling og noen telefonsamtaler hadde vi booket oss inn tre netter i Myrkdalen, tre mil fra Voss. Det skulle vise seg å være ganske så bra!
Vi forlot Florø i øs pøs regnvær, men det tok ikke mange minuttene før det ga seg etter vi begynte å kjøre. Kjøreturen mellom Florø og Myrkdalen var nok den mest spektakulære på hele ferien vår, og det sier litt, for vi kjørte mange spektakulære steder!! Vi hadde ikke kjørt langt før vi tok første avstikker – til Ausevika helleristningsfelt med over 300 helleristninger som er over 3000 år gamle. Siden begge guttene er opptatt av historie var dette stor stas. Tilbake på veien var det ikke lenge før første brune skilt viste seg, Huldefossen. Joda, vi måtte stoppe for å utforske hva det var for noe! Vi parkerte ved Mo og Øyrane videregåande skule, og gikk noen hundre meter bort til fossen. Den var verdt å stoppe for, en fantastisk foss!
Bilturen gikk så videre gjennom Vallestad og Vik før vi startet stigningen opp mot Gaularfjellet – også en nasjonal turistveg. På veien kom vi forbi et skilt til Likholefossen. Navnet i seg selv er jo ganske groteskt, men vi måtte stoppe, og igjen var det verdt det! Over fossen er det bygget en jernbru, som er et spennende tilskudd til landskapet. Langs hele elva er det tilrettelagt en sti, hvor store deler går på plankeveier. Utrolig fint i dette området! Her kunne vi brukt mye mer tid, men når man har en plan om å komme seg fra A til B, så må man videre.
Vi kjørte fine veier over fjellet, og neste stopp ble Gaularfjellet utsikten. Utrolig nok hadde jeg ikke hørt om dette stedet før vi kom dit, men det kan i aller høyeste grad måle seg med både Geiranger og Trollstigen. FOR en utsikt, og det var nesten ikke et menneske der! Veien ned var også spennende og svingete, og vi nøt enda mer fin utsikt.
Vi kjørte langs fjorden til Tjugum, og tok ferge over til Vangsnes. Vi var generelt sett veldig heldige med trafikk og fergetider, og ventet vel maks ti minutter på ferge hele turen. Vi kjørte til Seim, og så et skilt til stavkirke. Måtte utforskes, og vi fant den. Hopperstad stavkirke ble besøkt, og vi har en stavkirke til i lista over de vi har besøkt. De er utrolig imponerende disse gamle kirkene!
Fra stavkirka gikk veien oppover mot fjellet, og et begrep de fleste kjenner fra værvarselet kom til syne foran oss – Vikafjellet. Jepp, det var snø der oppe, og jepp vi fant litt tåke. Men nok en fin kjøretur denne dagen. Myrkdalen som var vår destinasjon for dagen ligger rett på andre siden av fjellet, på vei ned mot Voss. Vi fant fram til Vossestrand Hotel og Apartments, som skulle være vårt hjem de neste tre dagene. Vi fikk en penthouse leilighet med hems og fantastisk utsikt, til stor glede for gutta!
Neste dag kjørte vi ned til Vossevangen for å se hva byen hadde å tilby. Vi fikk øye på den nye gondolen som går opp på Hangurstoppen, og bestilte billett og tok turen opp. I det vi gikk ut av gondolen ble det tykk tåke og øs pøs regnvær – dårlig timing! Heldigvis er det en kafe på toppen, og vi gikk inn i varmen der mens vi så uværet passere. Planen var egentlig å gå en tur på toppen, men på grunn av værforholdene holdt vi oss til den tilrettelagte stien som går en runde rundt på flere utsiktspunkter. Det var også en knallfin tur, selv om det blåste godt og vi fikk noen regndråper innimellom.
Neste dag kjørte vi til Gudvangen, en times kjøretur fra Myrkdalen. Utrolig fantastisk sted med høye fjell på begge sider av fjorden, og blikkstille grønn sjø. Vi måtte se litt mer av området, og kjørte ut til Undredal som ligger midt mellom Flåm og Gudvangen, og fikk med oss Norges minste stavkirke. En sjarmerende liten bygd, som også hadde ostebutikk/kafe og fin utsikt ned til sjøen. Bygda fikk ikke vei helt fram før i 1987. Ferden gikk så videre via Flåm og til Aurlandsvangen. Her måtte vi kjøre opp til Stegastein for å se på utsikten. Denne gangen satte vi pris på at det ikke var noen turistbusser på de smale veiene på vei opp.
Etter flere smale veier og mye fin utsikt var vi ikke helt mettet for dagen. Da vi kom tilbake til Gudvangen måtte vi finne ut hva som var på andre siden av fjorden også, og kjørte ut til en bitteliten bygd med en kirke og noen hus. Utrolig vakker natur, og fortsatt stor fasinasjon over de grønne vannet i fjorden. Jeg er fortsatt litt usikker på hva stedet heter, men tror det var Bakka. I alle fall finner du Bakka kyrkje der.
Vel tilbake i Myrkdalen ønsket vi å gå en tur etter mange timer i bil. Vi kjørte opp på motsatt siden av dalen fra hotellet, og fikk en fin tur i solnedgang forbi en seter. Vi telte ikke mindre enn 19 hester på beite som gikk fritt rundt på fjellet der, og fikk nærkontakt med noen kuer. De vasket til og med bilen for oss – med tunga! Jeg har hørt at det er så god smak på Hyunday Kona’er!
Neste feriepost blir den siste denne runden, fra dagene våre i Bergen og på Langedrag.
Ingen av oss hadde vært verken på Måløy eller i Florø, så da måtte vi ta turen innom der også. Det er alltid spennende å finne ut hva man kan gjøre når man kommer til et nytt sted. Det eneste vi gjorde på forhånd var å booke overnatting.
Vi ankom Måløy ganske sent på kvelden etter å ha kjørt fra Sula ved Ålesund. Vi er alltid nysgjerrige på veien, og tar noen omveier om vi tror at det er finere å kjøre der. Det gjorde vi på vei til Måløy også. Vi måtte blant annet finne ut hvor Hakallegården var, så turen gikk via der. Kanskje vi tar en tur dit og overnatter neste gang? Det så i alle fall veldig fint ut!
Vi hadde booket et rom på Torget hotell på Måløy. Byen virket veldig stille når vi ankom. Vi sjekket inn på rommet, og gikk ut for å utforske byen. Det var ikke mye liv, men vi fant restaurant Havfruen helt nede ved sjøen og spiste veldig god fish and chips der.
Etter en natt på hotellet måtte vi se hva resten av øya kunne by på. Første destinasjon var kannesteinen, Vågsøy sin store stolthet. Vi var ganske spente på hva som ventet oss, og vi ble ikke skuffet. Steinen er veldig fascinerende. Det var ekstra gøy når en annen turist gikk litt langt fram for å ta bilde, og en bølge slo inn over henne. Jeg sto med kamera i hånda, og angrer den dag i dag på at jeg ikke tok bilde i det bølgen traff. Men underholdende var det i alle fall!
Veiene rundt på Vågsøy er smale og svingete, og tar deg gjennom flere små sjarmerende bygder. Etter å ha utforsket kannesteinen gikk turen til andre enden av øya, Refviksanden strand, en 1,5 kilometer lang sandstrand med herlig hvit sand. Været viste seg ikke fra den aller beste siden med litt regn i lufta og sterk vind, men Torkjel imponerte likevel med å ta seg et bad. Vi andre beholdt regnjakka og hetta på, og holdt likevel på å blåse bort. Men for en fantastisk fin strand! Hit må vi tilbake en gang. Det er også mulig å booke overnatting med campingbil eller telt ved stranda. For å komme inn på området ved stranda måtte vi gjennom en bom, og betale en liten avgift, men det var det verdt.
Et sted jeg har skjønt er attraktivt å besøke er Kråkenes fyr. Vi kom oss aldri ut dit, men er du i nærheten oppfordrer jeg deg til å dra innom. Vi kjørte forbi skiltet, men da begynte det å bli så sent på dagen at vi måtte videre.
Fra Måløy tok vi ferge til Oldeide på Bremangerlandet. Også her er det mange steder å kjøre til og utforske, og jeg håper du tar deg bedre tid til å gjøre det enn vi fikk til denne gangen. Vi fortsatte turen mot Florø. Ved Haukåvannet rasteplass stoppet vi og hadde fin utsikt over til Brudesløret fossefall. Siden det hadde regnet mye, var det imponerende mye vann.
Vel framme i Florø sjekket vi inn på Comfort Hotel Florø. Her fikk vi et fint, stort rom med god plass til alle oss fire. Som vi pleier, gikk vi en tur rundt i byen for å utforske området. Florø er en liten og sjarmerende by ved sjøen. Torkjel tok seg en løpetur mens vi andre valgte å ta en liten pokemonjakt. Da tittet sola fram også, og byen viste seg fra sin mest sjarmerende side.
Etter en natt på hotellet dro vi til Kystmuseet som ligger litt utenfor byen. Et hyggelig museum som viser fiskerhistorien fra området, men også mer moderne historie, nemlig oljeindustrien i Norge. Både vi voksne og 8, og 12-åringen lærte mye her. Det var blant annet utstilt flere forskjellige fiskebåter, og fortalte hvordan fisket har utviklet seg i løpet av årene. Ute var det tilrettelagt en sti med geiter på den ytterste delen, som vi kunne gå inn å hilse på.
Vår siste dag i Florø bød på øs pøs regnvær, så vi fikk ikke utforsket så mye da. Vi satte oss i bilen og kjørte mot Myrkdalen like ved Voss. Du kan lese om den spektakulære kjøreturen i neste innlegg.
Vestlandet er så utrolig vakkert! Særlig når det er fint vær, og det hadde vi på denne turen. Da vi reiste fra Geiranger gikk turen over Trollstigen til Sula – øya utenfor Ålesund. Der har jeg familie, og er godt kjent. Vi var også og besøkte en slags mini-trolltunga på Alnes, på en annen øy utenfor Ålesund.
I forrige ferietips leste du om turen til Geiranger. Vi fortsatte derfra mot fergeleiet mellom Eidsdal og Linge. Veien opp fra Geiranger er spektakulær på den andre siden også, og vi stoppet i Ørnesvingen for å ta en titt på utsikten. Turen gikk så over fjellet og ned til ferga, før vi kjørte til Valldal. Der hadde vi et obligatorisk jordbærstopp på en rasteplass. Visste du at Valldal er veldig kjent for jordbærene sine? Det var ingen sure miner i bilen når to kurver jordbær ble fordelt mellom oss fire.
Utsikten fra Ørnesvingen på vei opp fra Geiranger
Gudbrandsjuvet
Neste stopp var heller ikke planlagt, men når vi ser et brunt severdighets-skilt, så må vi ofte stoppe og utforske hva det er for noe. Denne gangen havnet vi et nytt kult sted – Gudbrandsjuvet. Her har elva rett og slett gravd seg en kløft og tuneller, og det har blitt tilrettelagt med gangveier rundt for å ta en ordentlig bra titt. Det er ganske utrolig hvor mektig vann kan være.
Trollstigen
Vi fortsatte oppover mot fjellet og ganske snart var vi over tregrensa på vei mot toppen av Trollstigen. Det er vel et av Norges mest fotograferte sted, og da vi ankom turistsenteret var vi ikke alene. Det eneste som manglet var et totalls turistbusser. De er vel snart tilbake de også tenker jeg. Vi gikk den obligatoriske stien ned til utsiktspunktet, og sto i kø for å ta noen bilder. Men det er unektelig en veldig kul utsikt! De obligatoriske bildene ble tatt før vi gikk opp igjen. Da fant de tre andre i familien ut at det var en god ide å bade i isbrevannet som renner nedover. Gale mennesker spør du meg, men de syntes det var kult. Om de kunne føle føttene sine etterpå er jeg ikke helt sikker på.
Vi kjørte ned alle svingene vi akkurat hadde stått og sett på, og var nok en gang glade for at det ikke var noen turistbusser på veien. Egentlig hadde vi tenkt å stoppe i Åndalsnes for å gå opp på rampestreken, men tida går alltid fort når man har det gøy, så det må vi ta igjen neste gang. Nå er det jo også en nyåpnet gondol der som står og frister.
Vi fortsatte strake veien til Sula og Langevåg for å finne leiligheten som skulle huse oss de neste dagene. Den ligger midt i Langevåg sentrum med utsikt utover fjorden, opp på Sulafjellet og over til Devoldfabrikken. Den er vi heldig å få låne av familien.
Ålesund
Neste dag tok vi turen til Ålesund – først til Atlanterhavsparken for å se på litt fisker, mating av oter og seler. Stor stas for små og store. Vi passet på å være der når det åpnet, siden vi visste at det kom til å bli ganske fullt etter hvert. De har tilrettelagt veldig fint utendørs med aktiviteter i tillegg til seler, pingviner og oter. Mens vi sto og så på mating kom hurtigruta seilende forbi også.
Det er ikke alltid sola skinner fra blå himmel i Ålesund, men det gjorde den når vi var der. Vi parkerte midt i sentrum og gikk de 418 trappene opp på fjellstua i nesten 30 grader. En varm fornøyelse, men FOR en utsikt! Med så klart vær kunne vi se veldig langt! Nok en obligatorisk turistattraksjon, men en virkelig fin opplevelse!
Kveldene ble brukt til fisking, enten på Lerheimskaia eller ute i båt sammen med min onkel. En ting er sikkert, om vi har med Theo på fisketur så er vi garantert fisk. Vi spiste fisk hver dag mens vi var i Langevåg, og i vår familie spiser man fisken man har fisket selv – uten tvang.
Johan Skytt: Mini-Trolltunga på Alnes
Neste dag kjørte vi ut til Giske og videre til Godøya og Alnes. Alnes ligger helt ute i havgapet. En liten bygd under en fjelltopp. Jeg kan tenke meg at det er ganske værhardt der når stormen herjer som verst, men vi hadde nok en dag i strålende solskinn. Planen på Alnes var å gå opp til Johan Skytt, en mini-Trolltunga 251meter oppe i fjellsiden. Vi parkerte ved Bedehuset (veldig greit å ha med lokalkjente når man skal gå en sånn tur), og betalte noen Vipps-kroner. Om du går ca. 100 meter tilbake langs veien starter stien på høyre side. Så er det bare å gå opp stien i fjellsiden. Vi hadde med 8-åringen, 12-åringen og en 5-åring som klarte turen. Det er bratt til å begynne med, men når du kommer opp det verste er det en fin flat sti som går bortover til selve «tunga». Det er også mulig å fortsette turen opp på Storhornet, toppen ved siden av på 497 meter, men små barneben syntes turen var lang nok denne gangen. Men likevel, FOR en utsikt, og for en spektakulær stein! Denne turen anbefales på det varmeste!
Etter turen kjørte vi ut forbi Alnes fyr, og ned til en stor og fin sandstrand hvor det ble litt bading. Uansett om du skal gå fjelltur eller ikke, ta turen ut til Giske og Godøya.
Sulafjellet med spektakulær utsikt
En tur opp på Sulafjellet er obligatorisk om du liker å gå tur, og besøker Langevåg. Vi har vært der oppe flere ganger, og det er flere turmuligheter på fjellet. Fra vanntårnet på Molvær er det to muligheter, du kan enten gå en grusvei som går sikksakk oppover, eller du kan gå rett opp den «gamle» stien. Stien er riktignok mest spennende, men den er skikkelig bratt! Om du fortsetter stien rett opp hele veien kommer du til Vonhytta hvor det ofte er servering. Men om du ikke ønsker å gå sti rett opp kan du velge å gå deler av veien på grusveien rundt. Det er også flere turdestinasjoner på Sula. Populære turer går til Blåfjellet og opp til Vardane. Felles for alle turene er at det er helt vanvittig fin utsikt! Torkjel valgte den sprekeste delen hvor han startet i Mauseidvåg, helt i enden av fjellet, og gikk helt ut til Eltrane som er i andre enden av fjellet på langs. Dette er en mye lengre tur på ca. 25 km. Fjellets høyeste punkt Vardane ligger på 776 høydemeter. Det er mulig å ta med telt og ta denne turen over flere dager også. Hengekøye er nok ikke anbefalt da mesteparten av turen går over tregrensa. Men han melder om en helt vanvittig spektakulær tur – særlig når du har været på din side. Jeg har til gode å telte på fjellet, men det står høyt oppe på ønskelista.
For de med små barn finnes det også en kortere variant av turen. Om du starter ved tidligere nevnte vanntårn så kan du gå opp til en bro som er omtrent halvveis opp på fjellet. Der har noen skåret ut de tre bukkene bruse i tre. Her er det spennende å leke for de minste, og er en fin turdestinasjon.
Det er i Langevågen den opprinnelige Devoldfabrikken ligger. Nå har Devold blitt allment kjent ulltøy. Jeg er oppvokst på islendere og kløende ullstillongser og trøyer fra Devold da begge mine besteforeldre jobbet der. Nå er det ikke produksjon i fabrikken lenger, men det har blitt til outlet-butikker. Jeg anbefaler en tur innom både for å handle klær fra flere kjente merker, inkludert Devold, men også for å se de gamle fabrikklokalene som ligger fint til helt nede ved sjøen.
Her er stedene vi besøkte på turen vår.
Hvis du har lest gjennom dette lange innlegget, så regner jeg med at du er interessert i å ta turen til dette området. Jeg kunne sikkert ha skrevet mange flere turtips på Langevåg og Sula, men det får bli en egen post senere. Håper du ble inspirert til å ta deg en tur!
Neste ferietips blir sørover fra Sula, nærmere bestemt Måløy og området rundt Voss.
Geiranger er en perle! Jeg har reist gjennom Geiranger hvert år gjennom oppveksten, men aldri overnattet der før i voksen alder. Det er et stykke å kjøre fra Siggerud/Oslo, så vi valgte å overnatte på veien.
Første etappe gikk strake veien til Lillehammer for å hente gutta som hadde vært på ferie der noen dager. Planen var så å kjøre i retning Geiranger og finne en campingplass på veien. Vi kjørte til Otta, og tok av mot Vågå. Langs elva Otta stoppet vi på Holungsøy camping, de hadde ledig hytte for natta. Campingplassen ligger fint til ved elva, og bare noen km fra Vågå.
Natten ble tilbragt i en liten hytte, og vi betalte ikke mer enn 400 kr. En hyggelig campingplass hvor det var stille og rolig.
Neste dag fortsatte ferden mot Geiranger. Første stopp ble i Lom, vi måtte jo innom bakeriet i Lom. Det er vi aldri alene om, køen sto langt ut på plassen. Ikke så rart når de har helt fantastiske kaker, brød og boller.
En tur innom bakeriet i Lom er obligatorisk om du kjører forbi.
Med magen full av boller gikk turen videre mot fjellet og Grotli. Plutselig fikk vi øye på en kul foss på høyre side, og fikk bråbremset og kjørt inn mot fossen. Dette skulle vise seg å bli dagens høydepunkt. Vi fant ut at vi var ved Billingen Seterpensjonat ved foten av Reinheim nasjonalpark. Her var det fine områder å gå tur i. Vi gikk opp langs fossen til en veldig spennende bru. Vannet i elva var helt turkis. Anbefaler en stopp der om dere kjører forbi. De tilbyr også overnatting og har en kafe med servering.
Etter et par timers morro gikk turen inn i bilen igjen, og vi var snart over fjellet. Planen var å kjøre opp på Dalsnibba, utsiktspunktet på 1500 meter ned mot Geiranger, men der var tåka veldig tykk så vi kom oss ikke dit denne gangen. Turen ned mot Geiranger er spennende i seg selv, med skarpe svinger og spennende utsiktspunkter. Skal ikke legge skjul på at det var litt deilig å kjøre denne veien uten å møte flere store turistbusser. Vi stoppet flere steder for å ta bilder og se på utsikten, selv om været var litt dårlig med regn i lufta.
Vi hadde booket en hytte hos Hole hytter for overnatting. Hytta lå fint til med nydelig utsikt ned mot Geiranger. Den var nyoppusset med fire køyesenger, et spisebord og kjøkkenkrok. I tillegg var det et helt nytt bad. Hyttene ligger litt oppe i åssiden. Videre opp veien fra hytta ligger Westerås gård, som serverer god mat med fantastisk utsikt. De har også hytter man kan overnatte i. Vi har overnattet der ved en tidligere anledning, og det anbefales virkelig.
Vi tok turen ned til Geiranger sentrum for å handle på Joker og se oss litt rundt. Vi fikk også ladet bilen ved Norsk Fjordsenter. Det er ikke så mange elbil-ladere i Geiranger, men her var det 3-4 stykker.
Etter en god natts søvn i høyden, kjørte vi opp til Westerås for å gå en spektakulær tur vi har gått før. Det går en sti mot Løsta fra gården, med mange fantastiske utsiktspunkter ned i fjorden. Løsta ligger på 500 meter, og du ser Geiranger, fjorden og Ørnevegen derfra. Det er mulig å parkere ved gården, men da forplikter du deg til å enten spise der eller overnatte, men det er det verdt. Det er virkelig verdt å gå turen til Løsta før man tar seg en matbit i restauranten. Det kan hende du må booke på forhånd, for her har vi inntrykk av at det er populært. På gården har de sauer, geiter og lamaer som går rundt, og det er fullt mulig å hilse på de. Jeg vil vel påstå at det er vanskelig å ikke hilse på de. Vi fikk i alle fall følge av noen geiter et godt stykke på veien, til stor glede for guttene!
Det er flere hytter, campingplasser og hoteller i Geiranger, og jeg anbefaler virkelig en tur. Bli gjerne en natt eller to for å utforske området, og ikke minst gå tur. Nylig har de også fått egen klatrepark. En annen anbefaling er å gå langs elva fra Norsk Fjordsenter og nedover mot sentrum. Her er det godt tilrettelagt med gangbroer og trapper.
Snart kommer ferietips del 4 – Trollstigen, Ålesund, Sula og Alnes.
Vi booket hotell i Larvik, uten å vite noe særlig om byen. Til tross for litt regn fikk vi to fine døgn. Her er våre tips til hva man kan gjøre.
Vi hadde booket oss inn på Quality hotel grand farris som ligger rett ved togstasjonen. Fin utsikt over havnepromenaden og sjøen.
Første kvelden fant vi en veldig koselig indisk restaurant med god mat og hyggelig betjening. Og etter en god natts søvn måtte vi utforske byen. Jeg har hørt om Bøkeskogen, og vi var alle enige om at en tur dit var obligatorisk. Mens jeg googlet litt fant jeg en side om bystien – en merket løype på 7,5km som går rundt hele byen og innom mange utsiktspunkter og severdigheter. Den måtte vi prøve! Stien er blåmerket hele veien. https://www.larvik.kommune.no/kultur-idrett-og-fritid/parker-og-friluftsliv/turomraader/bystien-larvik/
Første del av stien tok oss gjennom fine gater med trebebyggelse, og opp til Bøkeskogen. Vi fikk en fin tur gjennom skogen før stien viste vei videre. Det er en kupert og spennende tur som går litt på vei og litt gjennom spennende skog. Turen anbefales!
Etter rundturen ble det en god lunch på Pakkhuset helt nede ved sjøen. Vi spiste noen fantastisk gode burgere der.
Pulled pork burger på Pakkhuset
Resten av dagen ble brukt til å utforske havneområdet. Det er pent tilrettelagt med treningspark, minigolf og promenade. Vi gikk ut på odden bortenfor, hvor det er tilrettelagt for bading i en inngjerdet kulp med grunt vann. Perfekt for de med mindre barn. For de andre er det fint å bade ute i sjøen. Fantastisk fint område!
Dagen ble avsluttet med et slag minigolf før vi gjemte oss innendørs før regnet på nytt plasket ned. Vi var heldige som fikk en lang og fantastisk dag i Larvik! God mat, spennende tur og fin utsikt er det vi sitter igjen med etter to netter i Larvik.
Vi setter alltid pris på en langhelg, og denne gangen ble den brukt til å teste ut hengekøyeforholdene på Hvaler. Her er det viktig å sette seg inn i hvilke regler som gjelder for ferdsel i utmark. Vi fikk oss i alle fall en fin tur med knallvær og skikkelig tordenstorm. Nå vet vi hva utstyret tåler.
Den opprinnelige planen var å dra til Storesand og finne noen fine trær å henge opp hengekøyene i. Men etter å ha lest oss opp litt, fant vi ut at det kun var lov å campe på to oppmerkede områder. Siden det var mange andre med samme tanke som oss revurderte vi planen, og fikk tips om Søndre Sandøy, nærmere bestemt Stuevika. Reglene på Søndre Sandøy er ikke like strenge som ved Storesand.
Vi fikk en fin liten rundtur med Hvalerferga, før vi gikk i land på Nedgården. Herfra er det to veier å gå til Stuevika, på andre siden av øya. Vi valgte den rett over, på 1,3 km. Øya er bilfri, og har noen fastboende og ca. 500 hytter.
Stuevika er en campingplass med fasiliteter som toalett og dusj, og på sommeren er det også et lite kjøkken og mulighet til å lade telefon. Vi var der 13. til 15. mai, og da var den ikke offisielt åpnet enda. Tilsynsvakta fortalte at sesongen åpnet 18. mai. For å overnatte booker du på forhånd, og kan velge mellom 30 plasser for hengekøye eller telt. Hengekøyemulighetene er veldig bra i furuskogen ved stranda.
Vi fikk hele campingplassen for oss selv, kun med noen besøkende på dagstur. Stranda er veldig barnevennlig og langgrunn, og den ble testet av alle guttene. De kunne melde om friskt vann. Fra stranda ser du rett over sundet til Sverige. Vi kunne faktisk nesten se hytta i Strømstad, håper vi kan dra dit snart.
Mange velger å sykle rundt på øya. Vi tok beina fatt og gikk en rundtur på noen kilometer på dagen. Det var skikkelig sommerstemning, varmt og mange som jobbet i hyttehagene sine. På øya er det en liten butikk og en Kafe, som vi besøkte. Her serverte de alt fra toast og kaker til burger eller suppe til middag. Det var helt klart samlingspunktet på øya.
Andre kvelden kom stormen. Det blåste og regna så enormt at vi lurte på om takene over hengekøyene våre kom til å blåse av gårde. Etter litt stramming og mer bardunering, holdt de heldigvis, og innen vi krøp ned i posen hadde alt roet seg. Gutta fikk se på Løvenes konge i en av hengekøyene mens stormen herjet som verst, og kunne melde om at det var umulig å høre hva de sa i filmen.
Dette er et sted vi definitivt har lyst til å komme tilbake til! Kanskje med en vennegjeng i sommerferien, for her var det SÅ fint! Anbefales virkelig!
Flere har uttrykt ønske om ferietips til sommeren. Det ser ut til at de fleste av oss må feriere i Norge i år og, så da tenkte jeg å dele noen av ferieopplevelsene vi hadde i fjor, til inspirasjon for andre. Først ut er turen vår til Langesund og Evje med badeland, rafting, klatrepark og litt annen morro.
Det aller første vi gjorde i fjor var å booke hotellpasset til Choice, hvor ti netter var inkludert. Jeg ser at de har videreført den ideen til i år også, med flere varianter. vi vurderer faktisk å booke samme ideen igjen. Med det passet booket vi to netter på Quality hotel skjærgården i Langesund. Hotellet har eget badeland, og ligger rett ved sjøen hvor de har bygget en stor fin brygge hvor man kan bade. Vi testet ut begge deler til stor glede for ungene. Selve Langesund er en koselig liten by med sommerstemning. Bortsett fra en liten tur til sentrum tilbragte vi mesteparten av tiden på og ved hotellet. De hadde barneklubb, hvor begge gutta var med på aktiviteter som å hilse på kaniner, spille crocket, vannskliekonkurranse etc. Det var også satt opp kino for barna på hotellet med et par filmer om dagen.
Fra Langesund gikk turen videre til Evje og Troll-aktiv camping. Vi reiste sammen med venner, og bodde i hver vår hytte. Fine hytter med et soverom og et oppholdsrom som også hadde senger. Det var en liten kjøkkenkrok i hytta så det gikk fint å lage mat selv. Hyttene ligger på et område hvor det er mange aktiviteter. Vi forhåndsbooket noen av disse for å være sikre på å få være med når det passet oss. Vi hadde med sykler til ungene, da det er sykkelløype og pumptrack på campingplassen. Rundt omkring på området er det buldrevegg, trampoliner, sykkelløype, slack line, minigolf og lekeplass, så et fint område for barna å bare løpe rundt og kose seg. I tillegg har de organiserte aktiviteter som rafting, klatrepark, klatrevegg, pil og bue skyting, laserskyting (som paintball bare med laserpistoler) etc. Dette er et eldorado for folk som liker å være aktive, eller for de som vil prøve seg under trygge forhold.
Siden campingplassen ligger i Setesdal, så er det også rom for mange fine turopplevelser. Vi utforsket området i nærheten, og fant noen fine steder å gå tur.
Siden ingen av oss hadde prøvd rafting før, var det en av aktivitetene vi hadde bestemt oss for å prøve. Vi valgte familierafting da vi hadde med oss to 7-åringer. Det ble en tøff og morsom tur for alle, som vi prøvde to ganger. Veldig gøy!
Familierafting i Evje
Barna var med på pil og bue skyting en dag, og vi prøvde også en tur i klatreparken. Den svarte til forventningene både hos små og store. 7-åringene koste seg i løypene de hadde lov til å ta, mens 11-årinene hadde det gøy med litt vanskeligere løyper. Vi voksne strevde oss også gjennom. Vi var heldige som fikk de nesten helt for oss selv den dagen vi prøvde.
For å oppsummere: – Veldig komfortabelt å bo på hotell i Langesund og samtidig vite at barna har noe å finne på. Fine rom, god mat og god service. – Mange spennende aktiviteter hos Trollaktiv. Et perfekt sted å feriere med barn som gjerne vil være litt aktive. Men det er likevel rom for å ta en is, slappe av og roe ned. – Ville jeg besøkt begge stedene igjen? Ja!
I neste innlegg får du noen tips til hva du kan gjøre på ferie i Larvik.
Da har vi testet familiens nyeste doning på vann, en Riot junior sit on top kajakk.
Det er ingen hemmelighet at vi tilbringer en del tid på vannet. De siste årene har vi blitt litt bitt av kajakk-basillen, men har kun Riot 13 kajakker, som passer best til oss voksne. Da jeg kom over denne junior kajakken, tenkte jeg det var verdt et forsøk så den ble bestilt og hentet på XXL (ikke sponset).
8-åringen har brukt mye tid til å sitte på denne på verandaen. Han har prøvd seg i en av våre voksenkajakker en gang, og det gikk i grunn veldig greit. Derfor var vi alle spente på hvordan denne skulle fungere.
Først og fremst litt fakta. Kajakken er 185 cm lang, sånn tålelig tung (det er ikke noe problem for oss voksne å bære den i en arm) og fin og rød. Den kommer med en enkel barneåre. Det er ryggstøtte i kajakken som legger seg ned når det ikke er i bruk, og som kan justeres. Bak er det et lite «lasterom» med mesh over, og foran er det en fordypning med strikk over, så det er mulig å ha med litt bagasje. Mellom beina i kajakken er det et hull som er ment for at vannet skal renne ned i, og en fordypning hvor man kan legge en flaske. På sidene er det bærehemper, og foran er det et håndtak. Under bak er det et lite hjul, slik at det er mulig å dra kajakken på land. Det er anbefalt maksvekt på 55 kilo på personen som skal bruke kajakken.
Som navnet tilsier er det en «sit on top» kajakk, det vil si at man ikke sitter nede i et hull som på de fleste kajakker. Dette er greit da det ikke er noen fare for at barnet sitter fast inni kajakken om den skulle velte. Åren er to-delt slik at den kan ta mindre plass ved transport.
Så var vi klare for kajakkdåpen. Den ble båret ned på brygga, og jeg satte den på vannet klart for at 8-åringen kunne gå om bord. Det var knyttet stor spenning til stabiliteten. Ville han gå rundt med en gang. De fleste som kjenner en 8-åring vet at de ikke er kjent for å sitte så veldig rolig. Han er på plass, og de første padletakene blir tatt. Dette går jo som en drøm, han har full kontroll fra første padletak. Det ser ut til at kajakken er lett å manøvrere. 12-åringen setter seg i en av voksenkajakkene, etterfulgt av meg i den andre. Tanken var at vi bare skulle leke litt rundt brygga, men vi forstår fort at 8-åringen er klar for å utforske litt lenger enn det. Vi padler av gårde.
Aller første test av kajakken
Jeg ser etter kort tid at buksa til 8-åringen er litt våt. Da innser jeg at årene hans ikke har dryppringer, så hver gang han tar et padletak så renner vannet ned i fanget på han. Dette kombinert med at han er litt «plaskete» i padlinga enda. Men vi padler likevel videre.
På vannet «vårt» er det mange kriker og kroker å utforske, og vi er innom de fleste av de. 8-åringen har god kontroll på kajakken, både bakover og framover. Han snur enkelt, og holder greit følge når han padler på litt. Etter å ha lekt litt i sivet skal vi snu og padle tilbake. Da ser jeg hvor vått det faktisk er i kajakken hans. Han er klissvåt og sitter i en vanndam. Det er bare å komme seg inn og skifte.
Når kajakken blir ledig vil 12-åringen også teste. Han er større og tyngre, men godt innafor maksvekta på 55 kilo. Til å begynne med synes han kajakken er veldig vinglete, og er redd for å tippe rundt, men etter å ha padla en liten stund føler han seg mer komfortabel og tar en liten tur. Han klarer også fint å manøvrere den. Riktignok bruker han en voksenåre, og slipper å bli klissvåt slik som lillebroren.
Så for å oppsummere:
En veldig fin kajakk for lek og morro, og for å lære å manøvrere en kajakk. 8-åringen storkoste seg, og padlet 2 kilometer på første tur uten problemer. Bortsett fra at han ble klissvåt da. Vi har bestilt dryppringer til årene, og håper det gjør opplevelsen litt tørrere. Kajakken er nok perfekt for barn i 6-10 års alder litt avhengig av hvor store de er. 8-åringen veier rundt midten av 20-tallet og er nok midt i riktig aldersgruppe. Kajakken er veldig lett å svinge og manøvrere og blir nok mye brukt framover. Jeg er usikker på om jeg ville tatt den med på en padledag med familien på grunn av problemet med at det drypper så mye vann inn, men det kan nok løses med en annen åre, eller forhåpentligvis med dryppringer på de årene som fulgte med.
Skulle jeg gitt terningkast hadde jeg nok endt på en helt ok 4’er.
Årets første kajakktur er gjennomført, ikke helt uten et aldri så lite klesskifte…
Når det er 19. april, isen har gått på vannet og gradestokken viser 19 grader i skyggen, da er det ikke annet å gjøre enn å grave fram kajakkene fra garasjen. Et nytt tilskudd – Riot Junior kajakk – fikk også sin førstereis i dag.
Jeg var ganske spent da jeg skulle sende 8-åringen ut i ny kajakk. Vannet er fortsatt iskaldt, så jeg krysset fingrene for at han ikke gikk rett rundt og fikk seg en dukkert. Det gikk heldigvis over all forventning! Kajakken var lett å manøvrere, og det kunne se ut som han har padlet før (han har riktignok prøvd en av de store kajakkene i fem min en gang). Han var i alle fall strålende fornøyd der han satt og trallet og sang mens han padlet av gårde. Det jeg trodde skulle bli litt lek foran brygga endte med en liten utforskningsekspedisjon på Svartkulp og Brokkenhustjern. 12-åringen var også med, og ledet an. Det var ikke mange kriker og kroker i sivet som ikke ble utforsket på turen.
Jeg innser at en ting er det slutt på – når man har med 8-åringen på kajakktur. STILLHET… Fordelen er at man til enhver til har full oversikt over hvor han er!
Jeg undrer meg stadig over hva som foregår oppe i hodet til en 8-åring da. På turen i dag hadde vi mange fantasisamtaler om troll som ligger med fotsålene i vannkanten, beverhytter, undring om hvordan de to ekornene vi så lever i skogen og hva de egentlig lekte og hvilken fantasiverden den nye kajakken kan tas med inn i. Men under middagen en time senere var det dype samtaler om livet på mars og andre store livsspørsmål som sto i fokus. Jeg klarer i alle fall ikke å følge tankemønsteret hans. Det må jo være utrolig gøy å være 8 år og ha alle de tankene i hodet!
På badet henger dryppende våte klær, en bukse, t-skjorte, sokker, genser og boxer. Joda, 8-åringen ble våt, men ikke fordi han ramlet i vannet. Vi erfarte at årene til den nye kajakken mangler dryppringer, så alt vannet fra åra rant ned i fanget på han. Det får vi gjøre noe med til neste tur. Tror jeg skal skrive en liten anmeldelse av kajakken også – i neste post.
Turen til Mjærskaukollen er en fin tur for hele familien. Toppen er den høyeste i Sørmarka med sine 300 moh. På toppen venter et nytt branntårn som sto klart i 2020.
Det er flere steder du kan starte turen. Vi valgte å kjøre forbi Ytre Enebakk barneskole på RV 120. Etter ca. en kilometer er det en nedoverbakke med en litt brå venstresving. Midt i den svingen er det en liten utfartsparkering. Her parkerte vi. (Se kart med pil litt lenger ned). Det er også mulig å parkere ved Vestby Bru, eller nærmere bestemt golfbanen i Ytre Enebakk.
Fra startpunktet vårt er det litt i underkant av 1,5 km på grusvei inn til Bråtan. Elvin synes det er såååå kjedelig å gå på grusvei, men han jublet da vi så Bråtan og kunne begynne å gå på stien. Når du kommer til Bråtan har du to valg. Den første stien du kommer til (godt merket – se youtube videoen) viser at det er 1,8 km til toppen. Om du går 100 meter lenger ned er det et annet kryss, hvor stien er 1,4 km, men også litt brattere. Vi gikk opp den «lange» og ned den korte.
Det er en bred og tydelig sti hele veien opp, og i kryssene er det godt merket med skilt, så turen egner seg godt for deg som ikke er så god på kart og kompass eller på å orientere deg i skogen. Det skal mye til å gå feil her!
Fra startpunktet vårt var det litt i overkant av tre km å gå, så en passe tur for en barnefamilie. 8-åringen var tidvis litt sliten opp bakkene, men ikke værre enn at en sjokoladebit og en slurk vann gjorde at han kom i gang igjen.
På toppen er det et tårn med veldig god utsikt. Vi så både til Middagsåsen i Asker og godt opp i Nordmarka. Ikke så rart at det var branntårn her i gamle dager. Som Elvin uttrykte da vi sto på toppen av tårnet: Dette er livet!
Håper dere får en fin tur!
Vi startet der den røde pila peker, og gikk grusveien til Bråtan. Men det går fint an å gå den blåmerka stien fra golfbanen i Ytre Enebakk også.
Fra Krokhol kan du gå til Tømmeråsen, som med sine 313 meter er den høyeste toppen i Ski. Det var vårt turmål for denne turen, men vi kom ikke så langt.
Vi pakket sekken med primus, stekepanne, pølser, hengekøyer og litt sjokolade og kjørte inn til Krokhol for å starte turen til Tømmeråsen. Turen starter over golfbanen på krokhol, og et par hundre meter opp grusveien. Deretter tar du av blåmerka sti til høyre, og følger den til toppen. Turen er på ca. 3 kilometer, med en god del stigning på til dels ulendt sti.
Vi var spente på hvor mye is som fortsatt lå på stien, og begynte å gå oppover. Faktisk ganske overraskende tørt, selv om det var noe gjørme her og der. Vi var heller ikke alene, da flere andre hadde tatt turen oppover her også. Sånn er det når det er påske, fridager og fint vær. Det er gøy å se hvor mange som har funnet marka det siste året. Vi har i alle fall sett at mange av stiene vi går på har blitt mer opptråkket.
Etter en del høydemeter tok vi en pause på en benk som har utsikt utover deler av golfbanen. Motivasjonen var ikke helt på topp hos begge guttene, så vi måtte ta en liten prat om vi skulle gå videre. Lysten til å nå toppen var ikke helt tilstede. Etter et par sjokoladebiter fortsatte vi likevel turen oppover. Ikke lenge etterpå fant vi isen i et dalsøkk. Her er det veldig vått til vanlig, og det er lagt fine planker å gå på. Men disse lå stort sett under det tykke islaget. En foss var også fortsatt frosset til oppe i dalsiden. Spennende natur. Heldigvis har guttene glemt at de egentlig ikke hadde lyst til å gå lenger. Etter et par kilometer når vi Paddetjern. Her er det flere som har satt opp leir langs vannet. Vi har også overnattet her tidligere. Motivasjonen er nok en gang ikke tilstede for å nå toppen. Men nå er vi så nære! Men nei, vi gir oss før stemningen blir dårlig. Vi finner en liten ås for oss selv, og henger opp hengekøyene.
Det blåser litt, så vi er usikre på om bål er en god ide. Etter litt vurderinger sanker vi ved og lager et lite bål som vi steker pølser på. Stemningen er god, gutta løper rundt og leker og vi har funnet tilbake til det gode turhumøret. Så nådde vi ikke toppen i dag, men neste gang gjør vi nok det. Vi vet jo at utsikten der oppe er veldig fin!
Den korte pila viser hvor langt vi gikk, og den lange pila viser toppen. En veldig fin utsikt venter deg til toppen, om du kommer helt opp.
En tur ut 