Turene våre

Jeg er født og oppvokst på Lillehammer, og har bodd på 500 meters høyde i mange år. Da er det fortsatt slik at når november kommer så forventer jeg snø… Vel, når man bor på 140 høydemeter, ikke så langt fra Oslo, så oppfører ikke snøen seg sånn jeg forventer.

I helgen har vi feiret bursdagen til 8-åringen med familie, på Koronavennlig vis. Da er det godt å komme seg ut litt mellom slagene. Begge guttene tok en litt kortere tur i nærområdet med mormor og morfar i dag, med nesa ned i Pokemonjakt-skjermene sine. Så da så vi vårt snitt til å gå en tur bare oss voksne. Gradestokken viste to grader, og yr påsto at det kanskje skulle regne bittelitt om en times tid.

Vi pakket på oss tursko, turbukse, ulltrøye og Ulvang Rav genser (elsker den genseren), noe på hodet og en liten sekk med jakke, vann og sjokolade. Planen var en liten runde på 6km, og i dag fulgte vi planen. Vi startet fra parkeringsplassen på Sandbakken, og tok til venstre der veien deler seg. Ca. en kilometer oppover veien går det en blåmerka sti til venstre. Dette var dagens mål. Ganske vått til tider, men noe annet er ikke å forvente siden det har regnet så og si hver dag en stund nå.

Vi følger stien over åsen til vi treffer flyktningeruta. Den følger vi et stykke før vi tar av til venstre på en umerka sti opp mot bautaen på Spinneren-åsen. Så langt har vi kun møtt to joggere og en storfugl jeg skremte da jeg gikk litt ut av stien for å tisse. Litt usikker på hvem som skvatt mest…

Turen over spinneren-åsen er en av mine favoritter. Stien går langs åsryggen og til tider er det kjempefin utsikt innover Østmarka. Og det er nesten ikke folk der oppe. Flaks for oss!

Vi tusler til enden av stien, og ned kneika til grusveien igjen, uten å møte en eneste person en søndag formiddag over åsen. Da føler man at man er midt i villmarka, selv om sannheten er at det kun er et par kilometer til nærmeste vei.

Etter turen var det bare å ta fatt på et nytt bursdagsselskap, med god mat og kaker for andre gang denne helgen.

På lørdag skulle vi på tur, gutta og jeg, men først skulle vi bake pepperkaker. Vi baker pepperkaker hvert år i desember. I år ble det ca. 170 stk! Det tar litt tid å bake så mange pepperkaker, så da tar det også litt tid før vi kommer oss ut på tur. I mellomtiden ble 8-åringen invitert på besøk til naboen, så da var det 11-åringen og jeg som skulle på tur.

Klokka ble to før vi fikk på oss klær, og kom oss ut døra. Vi pakket en liten sekk med vann, melkesjokolade og hodelykt. Det lå tåke i lufta, og ble aldri helt lyst, så mørket var ikke så altfor langt unna. Det var nærtur som sto på programmet, en tur vi har gått mange ganger før. Vi starter på parkeringsplassen ved Sandbakken i Østmarka, og går oppover til der veien deler seg. Sandbakken er til høyre, men vi går til venstre. Helt på toppen av bakken har noen laget en trebro over bekken på venstre side, og der går det en umerka sti opp på Spinneren-åsen. Dette er et av våre favoritt-turmål. En stille og rolig sti uten mye trafikk, men det er knallfint oppe på åsen!

Målet for turen er egentlig bautaen et stykke inn på åsen. Vi koser oss oppover lia, og over åsen, og mimrer om turene vi hadde her i sommer. Nå er det ikke noe tegn til blåbær eller tyttebær her, og sola har gjemt seg akkurat i dag. Vi er enige om at det er den perfekte dagen å filme en litt skummel film akkurat her nå. Litt lett tåke, og skumringen begynner å sige på.

«Er det langt igjen nå?», spør Theo da vi egentlig ikke er halvveis enda. Det er faktisk et par år siden han var ved bautaen sist, og han husker ikke helt hvor langt det er. Da jeg minner han på at vi ikke er halvveis, blir han litt skeptisk. «Men, det begynner jo allerede å bli mørkt», konstaterer han når vi går ned i et myrsøkk med grantrær rundt på alle kanter. Vi treffer skiløypa, og blir begge enige om at det nok blir altfor mørkt innen vi kommer fram, og bestemmer oss for å endre kurs. Vi går ned i dalen som fører til grusveien, og følger myrsøkket som heldigvis stort sett har fryst, til krysset der man kan gå opp til Sandbakken. Klokka har blitt litt over tre, og vi vet at Sandbakken stenger fire.

«Skal vi gå innom Sandbakken og se om de har noen boller igjen?» spør jeg, og Theo smiler strålende fornøyd. Jeg ser han begynner å gå litt skjevt med den ene foten. «Gnager de nye skoa?», spør jeg. Theo svarer bekreftende. Nok en god grunn til å ha snudd litt før planen. Gnagsårplaster ble ikke med i sekken i dag.

Vi går over åsen til Sandbakken, og til vår store glede er de ikke utsolgt for boller (det var de nemlig sist vi var der), så vi kjøper tre kanelboller og en skolebolle, og tar med hjem til 8- åringen og Torkjel. Det var ingen som protesterte på den avgjørelsen!