I midten av november 2020 bestemte jeg meg for å logge en aktivitet hver dag i ett år, aller helst ute. Hvilke effekter ga det? Ble livet mitt noe bedre av den grunn? Kom jeg i bedre form? Hvilken effekt det hadde skal jeg fortelle mer om her.
Utover høsten 2020 ble jeg skikkelig slapp og syntes det var var digg å sitte på sofaen å se på TV, og pusle med ting hjemme. Men så skjønte jeg at jeg hadde blitt slapp, trengte mer luft og noe måtte gjøres. Valget falt på å registrere en økt på treningsappen Strava hver dag. Fordelen med Strava er at du kan registrere alt fra gåturer, kajakkturer, skøyteturer, skiturer og spinning til løping og boksing. Jeg er glad i å gjøre varierte aktiviteter, så det passet meg veldig bra.
Den aller første økta jeg registrerte i rekken av 365 dager var en gåtur mens eldstemann var på trening. Økt to var en sen kveldstur her i nabolaget hvor jeg bor. Økt tre ble den samme turen som økt to. Jeg var i gang. Noen dager var motivasjonen på bånn, men jeg angra aldri på at jeg faktisk kom meg ut når jeg minst hadde lyst til det! Motivasjonen økte i takt med antall økter. Jeg begynte å registrere de med nummer for å holde kontroll.
Så hvordan gikk det utover året? Jeg kjente på at den allmenne formen ble bedre, motivasjonen til å komme meg ut ble lettere og flere ganger hadde jeg med venner eller familie ut. Når snøen kom ble det skiturer, noen dager i slalombakken ble registrert, og også mange skøyteturer på Langen og andre vann i området. Om jeg ikke rakk noe annet, så ble det en kilometer rundt åsen her vi bor. Ut skulle jeg! Så fort isen gikk på vannet ble det padleturer med naturopplevelser som bever, soloppganger og solnedganger.
I løpet av hjemmekontortiden har jobbteamet mitt hatt walk and talk møte flere ganger i uka. Gjør underverker for jobbmotivasjonen resten av dagen!
Så, hva gjorde dette med meg? Den største gevinsten er gleden av å være ute, få naturopplevelsene og det å ta bilder av det jeg ser, og dele opplevelsene med andre. Jeg ble mer aktiv på instagram og andre sosiale medier. Men den største overraskelsen var nok den mentale helsa! Jeg oppdaget fort at det var der jeg hadde mest å hente, disse turene gjorde noe med meg! Jeg gikk ikke (nevneverdig) ned i vekt, jeg ble ikke spesielt mye bedre trent. Det var ikke utholdenhetstreninga jeg var ute etter. Jeg var bare ute etter å komme meg ut, få luft, få opplevelser, og ta bilder.
Jeg elsker å dele bilder fra turene mine på Instagramkontoen min
Så, hva skjedde når 365 dager hadde gått? Jo, da stoppet jeg. Jeg ble sittende inne igjen, og ble i dårlig humør av det. Etter to uker innså jeg at jeg bare må fortsette – på ubestemt tid. Så nå skal jeg fortsette med å komme meg ut, gå på skøyter, gå på ski, gå turer, møte venner, ta med familiemedlemmer, og ikke minst ta bilder og dele på Instagramkontoen min en_tur_ut!
Dag 50, år to. Det skal ikke så mye til, noen km rolig skøytetur med minstemann er godt for den mentale helsa, og litt sol på kjøpet så blir alt så mye bedre!
Vi har testet ryggsekkene Bergans Birkebeiner jr. 30 liter og 40 liter til barna en stund nå. Det er ikke lett å finne gode ryggsekker til barn, og vi var spent på hvordan disse to sekkene ville være til 8-åringen og 12-åringen. Sekkene har blant annet vært med på helgetur i Østmarka, småspeidertur, dagstur og fjelltur i Skarveheimen.
I kjelleren vår finner du et utvalg av sekker i de fleste størrelser. Alt fra 8-liters barnehagesekk til 85-liters tursekk for voksne. Vi er mye på tur, og har testet ut ganske mange sekker til 12-åringen de siste årene. Hver eneste gang har han klaget på at han får vondt i skuldrene, og at sekken er ubehagelig. Flere ganger har vi sendt med han voksensekker – alt fra 20 til 35 liter, men de er alltid for lange i ryggen til at hoftebeltet avlaster slik det skal.
Speidersport (ikke sponset) har testet ut utstyr til speidere over mange år, så jeg forsøkte å bestille en Bergans Birkebeiner jr. 40 liter sekk for et par år siden. Første gangen 12-åringen brukte den hørte vi ingen klager! Suksess! Da 8-åringen skulle på sin første småspeidertur fikk han låne denne sekken. Den ble helt full, og han gikk flere kilometer med den på ryggen uten problemer! Suksess igjen! Derfor bestilte vi en litt mindre versjon til han, som er mer anbefalt for hans aldersgruppe og rygglengde.
Så hvorfor var det suksess? – Først og fremst, Bergans har klart å lage en sekk med gode (og enkle) justeringsmuligheter på ryggen. Den er lett å tilpasse barnas rygg, slik at den sitter helt perfekt. Det gjør at hoftebeltet faktisk gjør jobben med å avlaste skuldrene. Skulderstroppene sitter også godt inntil og er formet rundt skulderen, så du får ikke effekten hvor skulderstroppene drar skulderen bakover. – Sekken er veldig lett. Det er ikke en tung sekk i utgangspunktet. – Sekken har god størrelse, det er plass til mye. Den føles romslig innvendig. – Regntrekk følger med. Perfekt når det starter å regne på turen. Men om du vet det blir en våt tur, anbefaler jeg å pakke i drybag oppi sekken, da holder alt seg tørt. – Store og gode mesh sidelommer hvor du enkelt kan plassere vannflaske, termos eller andre gjenstander du trenger å få tak i. – Klipsene er solide, men likevel enkle å åpne for barnehender.
Store og gode sidelommer. Se at sekken sitter godt rundt skuldrene.
Det har blitt en ny verden å gå på tur for vår del nå, for vi vet at sekkene ikke hindrer barna å gå den turen de ønsker på grunn av vondter på skuldrene og i ryggen. Med litt gjennomtenkt pakking har guttene plass til at de trenger til en helgetur, inkludert klær, sovepose, underlag og av og til hengekøye, tarp og myggnetting.
Vi voksne og barna kan virkelig anbefale Bergans Birkebeiner junior sekk!
Iungsdalshytta ligger idyllisk til på 1111 moh i Skarveheimen, rett ved et vann og ved inngangen til flere fantastiske fjellturer! Vi bestemte oss tidlig i sommer for å tilbringe tre netter her oppe i fjellheimen.
Hytta ligger der framme og venter på oss
Turen til Iungsdalshytta startet hjemme med pakking av fire sekker. På nettsiden til hytta informeres det om at det er fire kilometer å gå inn til hytta fra parkeringsplassen. Værmeldingen ble sjekket, og vi konstaterte at vi måtte kle oss for både regn og sol. For å komme til hytta må du kjøre nesten til Ål på RV7 mot Bergen. Like før Ål tar du av mot Vats og starter med å klatre en god del høydemeter. Dette er samme området vi var i vinterferien, da vi gikk på ski rundt Bergsjøen. Nå skulle vi lenger inn på fjellet.
Men ikke alt går som planlagt når man ikke sjekker kartet godt nok, og skiltet til Iungsdalshytta henger litt skjevt. Etter noen kilometer kjøring stopper veien – vi har kommet til enden. Vi sjekker kartet (heldigvis fortsatt nett), og ser at vi har tatt feil vei i krysset ved Bergsjøen… Jaja, det er bare å snu, og finne riktig vei. Minstemann har blitt litt bilsyk i farta, vi glemte at han fortsatt stirret ned i nettbrettet når vi startet på den svingete veien. Vi kommer ned igjen til Bergsjøen og tar riktig vei, 24 kilometer inn til parkeringen med noen stopp for at minstemann skal få litt luft.
Litt våt start på turen
Det pøsregner når vi går ut av bilen, og fullt regntøy må på. Endelig er turen ordentlig i gang – alle fire har fått på sekkene og vi begynner å gå. Stien går langs vannet og er til dels ganske steinete, men alle er i godt humør. Torkjel og Theo går i forveien, tilfelle vi er litt sene til middagen. Elvin og jeg kommer bak. 8-åringen går som en helt over glatte steiner med stor sekk på ryggen. Regnvær på fjelltur har sin sjarm det og – når man vet man skal inn i en varm og tørr hytte. Når vi er omtrent halvveis får vi øye på hytta. Turen går over en liten ås og langs en myr hvor det er masse multer.
Etter fire kilometer er vi framme. Regnet har gitt seg, og vi kommer fram til et stort rom med køyesenger i en koselig hytte. Iungsdalshytta har sengeplasser til 52 personer. På grunn av Corona-restriksjoner serveres middagen i to puljer, og vi er heldigvis satt opp på pulje to, så vi rakk middagen. Tre retter med blomkål/brokkolisuppe, svinestek og gulrotkake. Det smakte godt etter turen i regnet.
Neste dag våkner vi til strålende sol fra skyfri himmel. Det er så utrolig vakkert her! Vi spiser en god frokost og ser på kartet – hvor skal vi gå på tur? Vi pakker en sekk og setter kursen oppover elva og Fødalen mot en topp som heter Helvetet. Vi ser fort at flere har hatt samme tanke som oss, og er på vei oppover dalen de også. Når vi kommer et lite stykke oppover åpner dalen seg. Dette er nok en av de vakrere dalene jeg har sett på fjellet. Det er grønt og fint, og sola skinner på det blå vannet.
Det blir flere stopp oppover. 8-åringen synes det er litt tungt å gå, men sjokolade hjelper som alltid på humøret. Det samme gjør en brødskive. Han innser fort at en brødskive var litt lite til frokost, og har planer om å spise mer i morgen. Vi kommer opp til toppen av dalen og ser Helvetet ligger foran oss. Det er nok litt for ambisiøst å komme seg opp dit di dag på små ben, så vi bestemmer oss for å gå opp på en mindre topp i stedet. 8-åringen og jeg på en topp og Torkjel og 12-åringen på en annen. Da vi kommer opp ser vi at vår topp er høyere enn deres. De synes det er urettferdig, og setter av gårde ned fra sin topp og kommer opp til oss. Her er det fantastisk utsikt milevis av gårde. Det hjelper at det er varmt og knallblå himmel!
Fødalen er utrolig vakker
Vel nede på hytta går vi ned for å hilse på dyra. Iungsdalshytta reklamerer med ureist mat. De har seterdrift vegg i vegg med hytta hvor de har griser, kuer, høner og geiter. Grisene blir slaktet på høsten og serveres på hytta. Det fiskes ørret i vannet som også serveres. Melka og melkeproduktene kommer fra kuene. Hytta er kjent for rømmegrøten sin. Geitene er ekstra kosete, de følger etter oss og vil ha oppmerksomhet. Kuene er også nysgjerrige, og kommer gjerne bort for en prat. 8-åringen og 12-åringen synes kuene er litt skumle, de er så store!
Dyrene har det fint her
Rundt 17.00 er det klart for kveldsstell av dyrene. Ei av de som jobber på hytta kommer ned og lager til melkeflasker til geitene, og lurer på om ungene vil være med å mate. 8-åringen får en flaske og en veldig sulten geit, og storkoser seg der han sitter og mater en geit med melk! Dette er nok høydepunktet denne dagen. Etterpå får han en kurv med egg fra hønene, og beskjed om å levere de på kjøkkenet. Jeg tror aldri jeg har sett noen bære en kurv så forsiktig noen gang!
Stor stas for en 8-åring
Middagen i dag smaker veldig godt etter fjelltur. Vi får tomatsuppe med bacon til stor glede for guttene! Til hovedrett er det elg-gryte og potetmos til stor glede for oss voksne. Og til dessert er det brownie. Maten skuffer ikke i dag heller! Resten av kvelden spiller vi yatzy og kortspill i peisestua.
Neste dag er det like fint vær som dagen før! Vi bestemmer oss for en litt kortere tur innover Iungsdalen i dag – til det som er merket som Gamlestølen på kartet. En flat og fin tur innover dalen. Turen går i rykk og napp med mange blåbær-stopp. Det er så vanskelig å gå forbi modne blåbær – i alle fall når man er 8 år og elsker blåbær! Vi finner også noen multer, dette er ikke like populært hos de minste, men vi voksne koser oss med de vi finner som er modne.
Fin tur til Gamlestølen
Etter et par kilometer kommer vi til Gamlestølen. Det er to steinhytter et stykke inn i dalen. Her er det arbeidskarer som holder på med vedlikehold, så vi setter oss i lyngen et stykke unna og koser oss med lunch. Turen tilbake går fort! Vi finner fram fiskestang og kokeutstyr når vi er tilbake på hytta, og går ned til vannet for å prøve fiskelykken. Mens gutta prøver å få fisk koker jeg vann til Real Turmat. Torkjel har dratt av gårde på løpetur, og finner enda en fin topp med god utsikt noen kilometer fra hytta.
Fisking og ettermiddagsmat ved vannet
Det er lite fisk å få, men vi får i oss Real Turmat. Litt senere er det kveldsstell av dyrene igjen, og denne gangen mater både 12-åringen og 8-åringen geitene. Vi hjelper også til med å sanke inn de 10 hønene for kvelden. Grisene har fått matavfallet fra hytta og er overlykkelige der de graver i rester av pålegg, melon og potetskrell. Det er ingen tvil om at dyrene storkoser seg her oppe!
Kvelden kommer og vi får på ny en festmiddag. I dag er det rømmegrøten til hytta som står på menyen som forrett. Det smakte utrolig godt! Til hovedrett er det ørret tilberedt på tre forskjellige måter sammen med potetsalat og spekeskinke, mens barna får pasta bolognese. Til dessert er det tilslørte bondepiker. Ingen kan si at vi har fått dårlig mat på denne hytta!
Lørdagsmiddag
Neste dag er det tid for å pakke sammen og reise hjem. Vi spiser en god frokost, pakker sekkene og takker for oss til vertskapet. Hytta kan tilby å kjøre både bagasje og folk med båt tilbake til parkeringsplassen, men vi velger å ta beina fatt i dag også. Turen tilbake til bilen går enda bedre enn inn til hytta, da stien er litt tørrere denne dagen.
Takk for oss!
Vi takker for tre herlige dager på Iungsdalshytta, hit kommer vi tilbake!
Når vi planla ferien vår booket vi overnatting i Førde, og så i Bergen noen dager senere. Dagene i mellom var ikke planlagt, og i det vi ankom Florø måtte vi finne ut hva vi skulle gjøre. Etter litt googling og noen telefonsamtaler hadde vi booket oss inn tre netter i Myrkdalen, tre mil fra Voss. Det skulle vise seg å være ganske så bra!
Vi forlot Florø i øs pøs regnvær, men det tok ikke mange minuttene før det ga seg etter vi begynte å kjøre. Kjøreturen mellom Florø og Myrkdalen var nok den mest spektakulære på hele ferien vår, og det sier litt, for vi kjørte mange spektakulære steder!! Vi hadde ikke kjørt langt før vi tok første avstikker – til Ausevika helleristningsfelt med over 300 helleristninger som er over 3000 år gamle. Siden begge guttene er opptatt av historie var dette stor stas. Tilbake på veien var det ikke lenge før første brune skilt viste seg, Huldefossen. Joda, vi måtte stoppe for å utforske hva det var for noe! Vi parkerte ved Mo og Øyrane videregåande skule, og gikk noen hundre meter bort til fossen. Den var verdt å stoppe for, en fantastisk foss!
Bilturen gikk så videre gjennom Vallestad og Vik før vi startet stigningen opp mot Gaularfjellet – også en nasjonal turistveg. På veien kom vi forbi et skilt til Likholefossen. Navnet i seg selv er jo ganske groteskt, men vi måtte stoppe, og igjen var det verdt det! Over fossen er det bygget en jernbru, som er et spennende tilskudd til landskapet. Langs hele elva er det tilrettelagt en sti, hvor store deler går på plankeveier. Utrolig fint i dette området! Her kunne vi brukt mye mer tid, men når man har en plan om å komme seg fra A til B, så må man videre.
Vi kjørte fine veier over fjellet, og neste stopp ble Gaularfjellet utsikten. Utrolig nok hadde jeg ikke hørt om dette stedet før vi kom dit, men det kan i aller høyeste grad måle seg med både Geiranger og Trollstigen. FOR en utsikt, og det var nesten ikke et menneske der! Veien ned var også spennende og svingete, og vi nøt enda mer fin utsikt.
Vi kjørte langs fjorden til Tjugum, og tok ferge over til Vangsnes. Vi var generelt sett veldig heldige med trafikk og fergetider, og ventet vel maks ti minutter på ferge hele turen. Vi kjørte til Seim, og så et skilt til stavkirke. Måtte utforskes, og vi fant den. Hopperstad stavkirke ble besøkt, og vi har en stavkirke til i lista over de vi har besøkt. De er utrolig imponerende disse gamle kirkene!
Fra stavkirka gikk veien oppover mot fjellet, og et begrep de fleste kjenner fra værvarselet kom til syne foran oss – Vikafjellet. Jepp, det var snø der oppe, og jepp vi fant litt tåke. Men nok en fin kjøretur denne dagen. Myrkdalen som var vår destinasjon for dagen ligger rett på andre siden av fjellet, på vei ned mot Voss. Vi fant fram til Vossestrand Hotel og Apartments, som skulle være vårt hjem de neste tre dagene. Vi fikk en penthouse leilighet med hems og fantastisk utsikt, til stor glede for gutta!
Neste dag kjørte vi ned til Vossevangen for å se hva byen hadde å tilby. Vi fikk øye på den nye gondolen som går opp på Hangurstoppen, og bestilte billett og tok turen opp. I det vi gikk ut av gondolen ble det tykk tåke og øs pøs regnvær – dårlig timing! Heldigvis er det en kafe på toppen, og vi gikk inn i varmen der mens vi så uværet passere. Planen var egentlig å gå en tur på toppen, men på grunn av værforholdene holdt vi oss til den tilrettelagte stien som går en runde rundt på flere utsiktspunkter. Det var også en knallfin tur, selv om det blåste godt og vi fikk noen regndråper innimellom.
Neste dag kjørte vi til Gudvangen, en times kjøretur fra Myrkdalen. Utrolig fantastisk sted med høye fjell på begge sider av fjorden, og blikkstille grønn sjø. Vi måtte se litt mer av området, og kjørte ut til Undredal som ligger midt mellom Flåm og Gudvangen, og fikk med oss Norges minste stavkirke. En sjarmerende liten bygd, som også hadde ostebutikk/kafe og fin utsikt ned til sjøen. Bygda fikk ikke vei helt fram før i 1987. Ferden gikk så videre via Flåm og til Aurlandsvangen. Her måtte vi kjøre opp til Stegastein for å se på utsikten. Denne gangen satte vi pris på at det ikke var noen turistbusser på de smale veiene på vei opp.
Etter flere smale veier og mye fin utsikt var vi ikke helt mettet for dagen. Da vi kom tilbake til Gudvangen måtte vi finne ut hva som var på andre siden av fjorden også, og kjørte ut til en bitteliten bygd med en kirke og noen hus. Utrolig vakker natur, og fortsatt stor fasinasjon over de grønne vannet i fjorden. Jeg er fortsatt litt usikker på hva stedet heter, men tror det var Bakka. I alle fall finner du Bakka kyrkje der.
Vel tilbake i Myrkdalen ønsket vi å gå en tur etter mange timer i bil. Vi kjørte opp på motsatt siden av dalen fra hotellet, og fikk en fin tur i solnedgang forbi en seter. Vi telte ikke mindre enn 19 hester på beite som gikk fritt rundt på fjellet der, og fikk nærkontakt med noen kuer. De vasket til og med bilen for oss – med tunga! Jeg har hørt at det er så god smak på Hyunday Kona’er!
Neste feriepost blir den siste denne runden, fra dagene våre i Bergen og på Langedrag.
Ingen av oss hadde vært verken på Måløy eller i Florø, så da måtte vi ta turen innom der også. Det er alltid spennende å finne ut hva man kan gjøre når man kommer til et nytt sted. Det eneste vi gjorde på forhånd var å booke overnatting.
Vi ankom Måløy ganske sent på kvelden etter å ha kjørt fra Sula ved Ålesund. Vi er alltid nysgjerrige på veien, og tar noen omveier om vi tror at det er finere å kjøre der. Det gjorde vi på vei til Måløy også. Vi måtte blant annet finne ut hvor Hakallegården var, så turen gikk via der. Kanskje vi tar en tur dit og overnatter neste gang? Det så i alle fall veldig fint ut!
Vi hadde booket et rom på Torget hotell på Måløy. Byen virket veldig stille når vi ankom. Vi sjekket inn på rommet, og gikk ut for å utforske byen. Det var ikke mye liv, men vi fant restaurant Havfruen helt nede ved sjøen og spiste veldig god fish and chips der.
Etter en natt på hotellet måtte vi se hva resten av øya kunne by på. Første destinasjon var kannesteinen, Vågsøy sin store stolthet. Vi var ganske spente på hva som ventet oss, og vi ble ikke skuffet. Steinen er veldig fascinerende. Det var ekstra gøy når en annen turist gikk litt langt fram for å ta bilde, og en bølge slo inn over henne. Jeg sto med kamera i hånda, og angrer den dag i dag på at jeg ikke tok bilde i det bølgen traff. Men underholdende var det i alle fall!
Veiene rundt på Vågsøy er smale og svingete, og tar deg gjennom flere små sjarmerende bygder. Etter å ha utforsket kannesteinen gikk turen til andre enden av øya, Refviksanden strand, en 1,5 kilometer lang sandstrand med herlig hvit sand. Været viste seg ikke fra den aller beste siden med litt regn i lufta og sterk vind, men Torkjel imponerte likevel med å ta seg et bad. Vi andre beholdt regnjakka og hetta på, og holdt likevel på å blåse bort. Men for en fantastisk fin strand! Hit må vi tilbake en gang. Det er også mulig å booke overnatting med campingbil eller telt ved stranda. For å komme inn på området ved stranda måtte vi gjennom en bom, og betale en liten avgift, men det var det verdt.
Et sted jeg har skjønt er attraktivt å besøke er Kråkenes fyr. Vi kom oss aldri ut dit, men er du i nærheten oppfordrer jeg deg til å dra innom. Vi kjørte forbi skiltet, men da begynte det å bli så sent på dagen at vi måtte videre.
Fra Måløy tok vi ferge til Oldeide på Bremangerlandet. Også her er det mange steder å kjøre til og utforske, og jeg håper du tar deg bedre tid til å gjøre det enn vi fikk til denne gangen. Vi fortsatte turen mot Florø. Ved Haukåvannet rasteplass stoppet vi og hadde fin utsikt over til Brudesløret fossefall. Siden det hadde regnet mye, var det imponerende mye vann.
Vel framme i Florø sjekket vi inn på Comfort Hotel Florø. Her fikk vi et fint, stort rom med god plass til alle oss fire. Som vi pleier, gikk vi en tur rundt i byen for å utforske området. Florø er en liten og sjarmerende by ved sjøen. Torkjel tok seg en løpetur mens vi andre valgte å ta en liten pokemonjakt. Da tittet sola fram også, og byen viste seg fra sin mest sjarmerende side.
Etter en natt på hotellet dro vi til Kystmuseet som ligger litt utenfor byen. Et hyggelig museum som viser fiskerhistorien fra området, men også mer moderne historie, nemlig oljeindustrien i Norge. Både vi voksne og 8, og 12-åringen lærte mye her. Det var blant annet utstilt flere forskjellige fiskebåter, og fortalte hvordan fisket har utviklet seg i løpet av årene. Ute var det tilrettelagt en sti med geiter på den ytterste delen, som vi kunne gå inn å hilse på.
Vår siste dag i Florø bød på øs pøs regnvær, så vi fikk ikke utforsket så mye da. Vi satte oss i bilen og kjørte mot Myrkdalen like ved Voss. Du kan lese om den spektakulære kjøreturen i neste innlegg.
Vestlandet er så utrolig vakkert! Særlig når det er fint vær, og det hadde vi på denne turen. Da vi reiste fra Geiranger gikk turen over Trollstigen til Sula – øya utenfor Ålesund. Der har jeg familie, og er godt kjent. Vi var også og besøkte en slags mini-trolltunga på Alnes, på en annen øy utenfor Ålesund.
I forrige ferietips leste du om turen til Geiranger. Vi fortsatte derfra mot fergeleiet mellom Eidsdal og Linge. Veien opp fra Geiranger er spektakulær på den andre siden også, og vi stoppet i Ørnesvingen for å ta en titt på utsikten. Turen gikk så over fjellet og ned til ferga, før vi kjørte til Valldal. Der hadde vi et obligatorisk jordbærstopp på en rasteplass. Visste du at Valldal er veldig kjent for jordbærene sine? Det var ingen sure miner i bilen når to kurver jordbær ble fordelt mellom oss fire.
Utsikten fra Ørnesvingen på vei opp fra Geiranger
Gudbrandsjuvet
Neste stopp var heller ikke planlagt, men når vi ser et brunt severdighets-skilt, så må vi ofte stoppe og utforske hva det er for noe. Denne gangen havnet vi et nytt kult sted – Gudbrandsjuvet. Her har elva rett og slett gravd seg en kløft og tuneller, og det har blitt tilrettelagt med gangveier rundt for å ta en ordentlig bra titt. Det er ganske utrolig hvor mektig vann kan være.
Trollstigen
Vi fortsatte oppover mot fjellet og ganske snart var vi over tregrensa på vei mot toppen av Trollstigen. Det er vel et av Norges mest fotograferte sted, og da vi ankom turistsenteret var vi ikke alene. Det eneste som manglet var et totalls turistbusser. De er vel snart tilbake de også tenker jeg. Vi gikk den obligatoriske stien ned til utsiktspunktet, og sto i kø for å ta noen bilder. Men det er unektelig en veldig kul utsikt! De obligatoriske bildene ble tatt før vi gikk opp igjen. Da fant de tre andre i familien ut at det var en god ide å bade i isbrevannet som renner nedover. Gale mennesker spør du meg, men de syntes det var kult. Om de kunne føle føttene sine etterpå er jeg ikke helt sikker på.
Vi kjørte ned alle svingene vi akkurat hadde stått og sett på, og var nok en gang glade for at det ikke var noen turistbusser på veien. Egentlig hadde vi tenkt å stoppe i Åndalsnes for å gå opp på rampestreken, men tida går alltid fort når man har det gøy, så det må vi ta igjen neste gang. Nå er det jo også en nyåpnet gondol der som står og frister.
Vi fortsatte strake veien til Sula og Langevåg for å finne leiligheten som skulle huse oss de neste dagene. Den ligger midt i Langevåg sentrum med utsikt utover fjorden, opp på Sulafjellet og over til Devoldfabrikken. Den er vi heldig å få låne av familien.
Ålesund
Neste dag tok vi turen til Ålesund – først til Atlanterhavsparken for å se på litt fisker, mating av oter og seler. Stor stas for små og store. Vi passet på å være der når det åpnet, siden vi visste at det kom til å bli ganske fullt etter hvert. De har tilrettelagt veldig fint utendørs med aktiviteter i tillegg til seler, pingviner og oter. Mens vi sto og så på mating kom hurtigruta seilende forbi også.
Det er ikke alltid sola skinner fra blå himmel i Ålesund, men det gjorde den når vi var der. Vi parkerte midt i sentrum og gikk de 418 trappene opp på fjellstua i nesten 30 grader. En varm fornøyelse, men FOR en utsikt! Med så klart vær kunne vi se veldig langt! Nok en obligatorisk turistattraksjon, men en virkelig fin opplevelse!
Kveldene ble brukt til fisking, enten på Lerheimskaia eller ute i båt sammen med min onkel. En ting er sikkert, om vi har med Theo på fisketur så er vi garantert fisk. Vi spiste fisk hver dag mens vi var i Langevåg, og i vår familie spiser man fisken man har fisket selv – uten tvang.
Johan Skytt: Mini-Trolltunga på Alnes
Neste dag kjørte vi ut til Giske og videre til Godøya og Alnes. Alnes ligger helt ute i havgapet. En liten bygd under en fjelltopp. Jeg kan tenke meg at det er ganske værhardt der når stormen herjer som verst, men vi hadde nok en dag i strålende solskinn. Planen på Alnes var å gå opp til Johan Skytt, en mini-Trolltunga 251meter oppe i fjellsiden. Vi parkerte ved Bedehuset (veldig greit å ha med lokalkjente når man skal gå en sånn tur), og betalte noen Vipps-kroner. Om du går ca. 100 meter tilbake langs veien starter stien på høyre side. Så er det bare å gå opp stien i fjellsiden. Vi hadde med 8-åringen, 12-åringen og en 5-åring som klarte turen. Det er bratt til å begynne med, men når du kommer opp det verste er det en fin flat sti som går bortover til selve «tunga». Det er også mulig å fortsette turen opp på Storhornet, toppen ved siden av på 497 meter, men små barneben syntes turen var lang nok denne gangen. Men likevel, FOR en utsikt, og for en spektakulær stein! Denne turen anbefales på det varmeste!
Etter turen kjørte vi ut forbi Alnes fyr, og ned til en stor og fin sandstrand hvor det ble litt bading. Uansett om du skal gå fjelltur eller ikke, ta turen ut til Giske og Godøya.
Sulafjellet med spektakulær utsikt
En tur opp på Sulafjellet er obligatorisk om du liker å gå tur, og besøker Langevåg. Vi har vært der oppe flere ganger, og det er flere turmuligheter på fjellet. Fra vanntårnet på Molvær er det to muligheter, du kan enten gå en grusvei som går sikksakk oppover, eller du kan gå rett opp den «gamle» stien. Stien er riktignok mest spennende, men den er skikkelig bratt! Om du fortsetter stien rett opp hele veien kommer du til Vonhytta hvor det ofte er servering. Men om du ikke ønsker å gå sti rett opp kan du velge å gå deler av veien på grusveien rundt. Det er også flere turdestinasjoner på Sula. Populære turer går til Blåfjellet og opp til Vardane. Felles for alle turene er at det er helt vanvittig fin utsikt! Torkjel valgte den sprekeste delen hvor han startet i Mauseidvåg, helt i enden av fjellet, og gikk helt ut til Eltrane som er i andre enden av fjellet på langs. Dette er en mye lengre tur på ca. 25 km. Fjellets høyeste punkt Vardane ligger på 776 høydemeter. Det er mulig å ta med telt og ta denne turen over flere dager også. Hengekøye er nok ikke anbefalt da mesteparten av turen går over tregrensa. Men han melder om en helt vanvittig spektakulær tur – særlig når du har været på din side. Jeg har til gode å telte på fjellet, men det står høyt oppe på ønskelista.
For de med små barn finnes det også en kortere variant av turen. Om du starter ved tidligere nevnte vanntårn så kan du gå opp til en bro som er omtrent halvveis opp på fjellet. Der har noen skåret ut de tre bukkene bruse i tre. Her er det spennende å leke for de minste, og er en fin turdestinasjon.
Det er i Langevågen den opprinnelige Devoldfabrikken ligger. Nå har Devold blitt allment kjent ulltøy. Jeg er oppvokst på islendere og kløende ullstillongser og trøyer fra Devold da begge mine besteforeldre jobbet der. Nå er det ikke produksjon i fabrikken lenger, men det har blitt til outlet-butikker. Jeg anbefaler en tur innom både for å handle klær fra flere kjente merker, inkludert Devold, men også for å se de gamle fabrikklokalene som ligger fint til helt nede ved sjøen.
Her er stedene vi besøkte på turen vår.
Hvis du har lest gjennom dette lange innlegget, så regner jeg med at du er interessert i å ta turen til dette området. Jeg kunne sikkert ha skrevet mange flere turtips på Langevåg og Sula, men det får bli en egen post senere. Håper du ble inspirert til å ta deg en tur!
Neste ferietips blir sørover fra Sula, nærmere bestemt Måløy og området rundt Voss.
Geiranger er en perle! Jeg har reist gjennom Geiranger hvert år gjennom oppveksten, men aldri overnattet der før i voksen alder. Det er et stykke å kjøre fra Siggerud/Oslo, så vi valgte å overnatte på veien.
Første etappe gikk strake veien til Lillehammer for å hente gutta som hadde vært på ferie der noen dager. Planen var så å kjøre i retning Geiranger og finne en campingplass på veien. Vi kjørte til Otta, og tok av mot Vågå. Langs elva Otta stoppet vi på Holungsøy camping, de hadde ledig hytte for natta. Campingplassen ligger fint til ved elva, og bare noen km fra Vågå.
Natten ble tilbragt i en liten hytte, og vi betalte ikke mer enn 400 kr. En hyggelig campingplass hvor det var stille og rolig.
Neste dag fortsatte ferden mot Geiranger. Første stopp ble i Lom, vi måtte jo innom bakeriet i Lom. Det er vi aldri alene om, køen sto langt ut på plassen. Ikke så rart når de har helt fantastiske kaker, brød og boller.
En tur innom bakeriet i Lom er obligatorisk om du kjører forbi.
Med magen full av boller gikk turen videre mot fjellet og Grotli. Plutselig fikk vi øye på en kul foss på høyre side, og fikk bråbremset og kjørt inn mot fossen. Dette skulle vise seg å bli dagens høydepunkt. Vi fant ut at vi var ved Billingen Seterpensjonat ved foten av Reinheim nasjonalpark. Her var det fine områder å gå tur i. Vi gikk opp langs fossen til en veldig spennende bru. Vannet i elva var helt turkis. Anbefaler en stopp der om dere kjører forbi. De tilbyr også overnatting og har en kafe med servering.
Etter et par timers morro gikk turen inn i bilen igjen, og vi var snart over fjellet. Planen var å kjøre opp på Dalsnibba, utsiktspunktet på 1500 meter ned mot Geiranger, men der var tåka veldig tykk så vi kom oss ikke dit denne gangen. Turen ned mot Geiranger er spennende i seg selv, med skarpe svinger og spennende utsiktspunkter. Skal ikke legge skjul på at det var litt deilig å kjøre denne veien uten å møte flere store turistbusser. Vi stoppet flere steder for å ta bilder og se på utsikten, selv om været var litt dårlig med regn i lufta.
Vi hadde booket en hytte hos Hole hytter for overnatting. Hytta lå fint til med nydelig utsikt ned mot Geiranger. Den var nyoppusset med fire køyesenger, et spisebord og kjøkkenkrok. I tillegg var det et helt nytt bad. Hyttene ligger litt oppe i åssiden. Videre opp veien fra hytta ligger Westerås gård, som serverer god mat med fantastisk utsikt. De har også hytter man kan overnatte i. Vi har overnattet der ved en tidligere anledning, og det anbefales virkelig.
Vi tok turen ned til Geiranger sentrum for å handle på Joker og se oss litt rundt. Vi fikk også ladet bilen ved Norsk Fjordsenter. Det er ikke så mange elbil-ladere i Geiranger, men her var det 3-4 stykker.
Etter en god natts søvn i høyden, kjørte vi opp til Westerås for å gå en spektakulær tur vi har gått før. Det går en sti mot Løsta fra gården, med mange fantastiske utsiktspunkter ned i fjorden. Løsta ligger på 500 meter, og du ser Geiranger, fjorden og Ørnevegen derfra. Det er mulig å parkere ved gården, men da forplikter du deg til å enten spise der eller overnatte, men det er det verdt. Det er virkelig verdt å gå turen til Løsta før man tar seg en matbit i restauranten. Det kan hende du må booke på forhånd, for her har vi inntrykk av at det er populært. På gården har de sauer, geiter og lamaer som går rundt, og det er fullt mulig å hilse på de. Jeg vil vel påstå at det er vanskelig å ikke hilse på de. Vi fikk i alle fall følge av noen geiter et godt stykke på veien, til stor glede for guttene!
Det er flere hytter, campingplasser og hoteller i Geiranger, og jeg anbefaler virkelig en tur. Bli gjerne en natt eller to for å utforske området, og ikke minst gå tur. Nylig har de også fått egen klatrepark. En annen anbefaling er å gå langs elva fra Norsk Fjordsenter og nedover mot sentrum. Her er det godt tilrettelagt med gangbroer og trapper.
Snart kommer ferietips del 4 – Trollstigen, Ålesund, Sula og Alnes.
Vi booket hotell i Larvik, uten å vite noe særlig om byen. Til tross for litt regn fikk vi to fine døgn. Her er våre tips til hva man kan gjøre.
Vi hadde booket oss inn på Quality hotel grand farris som ligger rett ved togstasjonen. Fin utsikt over havnepromenaden og sjøen.
Første kvelden fant vi en veldig koselig indisk restaurant med god mat og hyggelig betjening. Og etter en god natts søvn måtte vi utforske byen. Jeg har hørt om Bøkeskogen, og vi var alle enige om at en tur dit var obligatorisk. Mens jeg googlet litt fant jeg en side om bystien – en merket løype på 7,5km som går rundt hele byen og innom mange utsiktspunkter og severdigheter. Den måtte vi prøve! Stien er blåmerket hele veien. https://www.larvik.kommune.no/kultur-idrett-og-fritid/parker-og-friluftsliv/turomraader/bystien-larvik/
Første del av stien tok oss gjennom fine gater med trebebyggelse, og opp til Bøkeskogen. Vi fikk en fin tur gjennom skogen før stien viste vei videre. Det er en kupert og spennende tur som går litt på vei og litt gjennom spennende skog. Turen anbefales!
Etter rundturen ble det en god lunch på Pakkhuset helt nede ved sjøen. Vi spiste noen fantastisk gode burgere der.
Pulled pork burger på Pakkhuset
Resten av dagen ble brukt til å utforske havneområdet. Det er pent tilrettelagt med treningspark, minigolf og promenade. Vi gikk ut på odden bortenfor, hvor det er tilrettelagt for bading i en inngjerdet kulp med grunt vann. Perfekt for de med mindre barn. For de andre er det fint å bade ute i sjøen. Fantastisk fint område!
Dagen ble avsluttet med et slag minigolf før vi gjemte oss innendørs før regnet på nytt plasket ned. Vi var heldige som fikk en lang og fantastisk dag i Larvik! God mat, spennende tur og fin utsikt er det vi sitter igjen med etter to netter i Larvik.
Vi setter alltid pris på en langhelg, og denne gangen ble den brukt til å teste ut hengekøyeforholdene på Hvaler. Her er det viktig å sette seg inn i hvilke regler som gjelder for ferdsel i utmark. Vi fikk oss i alle fall en fin tur med knallvær og skikkelig tordenstorm. Nå vet vi hva utstyret tåler.
Den opprinnelige planen var å dra til Storesand og finne noen fine trær å henge opp hengekøyene i. Men etter å ha lest oss opp litt, fant vi ut at det kun var lov å campe på to oppmerkede områder. Siden det var mange andre med samme tanke som oss revurderte vi planen, og fikk tips om Søndre Sandøy, nærmere bestemt Stuevika. Reglene på Søndre Sandøy er ikke like strenge som ved Storesand.
Vi fikk en fin liten rundtur med Hvalerferga, før vi gikk i land på Nedgården. Herfra er det to veier å gå til Stuevika, på andre siden av øya. Vi valgte den rett over, på 1,3 km. Øya er bilfri, og har noen fastboende og ca. 500 hytter.
Stuevika er en campingplass med fasiliteter som toalett og dusj, og på sommeren er det også et lite kjøkken og mulighet til å lade telefon. Vi var der 13. til 15. mai, og da var den ikke offisielt åpnet enda. Tilsynsvakta fortalte at sesongen åpnet 18. mai. For å overnatte booker du på forhånd, og kan velge mellom 30 plasser for hengekøye eller telt. Hengekøyemulighetene er veldig bra i furuskogen ved stranda.
Vi fikk hele campingplassen for oss selv, kun med noen besøkende på dagstur. Stranda er veldig barnevennlig og langgrunn, og den ble testet av alle guttene. De kunne melde om friskt vann. Fra stranda ser du rett over sundet til Sverige. Vi kunne faktisk nesten se hytta i Strømstad, håper vi kan dra dit snart.
Mange velger å sykle rundt på øya. Vi tok beina fatt og gikk en rundtur på noen kilometer på dagen. Det var skikkelig sommerstemning, varmt og mange som jobbet i hyttehagene sine. På øya er det en liten butikk og en Kafe, som vi besøkte. Her serverte de alt fra toast og kaker til burger eller suppe til middag. Det var helt klart samlingspunktet på øya.
Andre kvelden kom stormen. Det blåste og regna så enormt at vi lurte på om takene over hengekøyene våre kom til å blåse av gårde. Etter litt stramming og mer bardunering, holdt de heldigvis, og innen vi krøp ned i posen hadde alt roet seg. Gutta fikk se på Løvenes konge i en av hengekøyene mens stormen herjet som verst, og kunne melde om at det var umulig å høre hva de sa i filmen.
Dette er et sted vi definitivt har lyst til å komme tilbake til! Kanskje med en vennegjeng i sommerferien, for her var det SÅ fint! Anbefales virkelig!
Turen til Mjærskaukollen er en fin tur for hele familien. Toppen er den høyeste i Sørmarka med sine 300 moh. På toppen venter et nytt branntårn som sto klart i 2020.
Det er flere steder du kan starte turen. Vi valgte å kjøre forbi Ytre Enebakk barneskole på RV 120. Etter ca. en kilometer er det en nedoverbakke med en litt brå venstresving. Midt i den svingen er det en liten utfartsparkering. Her parkerte vi. (Se kart med pil litt lenger ned). Det er også mulig å parkere ved Vestby Bru, eller nærmere bestemt golfbanen i Ytre Enebakk.
Fra startpunktet vårt er det litt i underkant av 1,5 km på grusvei inn til Bråtan. Elvin synes det er såååå kjedelig å gå på grusvei, men han jublet da vi så Bråtan og kunne begynne å gå på stien. Når du kommer til Bråtan har du to valg. Den første stien du kommer til (godt merket – se youtube videoen) viser at det er 1,8 km til toppen. Om du går 100 meter lenger ned er det et annet kryss, hvor stien er 1,4 km, men også litt brattere. Vi gikk opp den «lange» og ned den korte.
Det er en bred og tydelig sti hele veien opp, og i kryssene er det godt merket med skilt, så turen egner seg godt for deg som ikke er så god på kart og kompass eller på å orientere deg i skogen. Det skal mye til å gå feil her!
Fra startpunktet vårt var det litt i overkant av tre km å gå, så en passe tur for en barnefamilie. 8-åringen var tidvis litt sliten opp bakkene, men ikke værre enn at en sjokoladebit og en slurk vann gjorde at han kom i gang igjen.
På toppen er det et tårn med veldig god utsikt. Vi så både til Middagsåsen i Asker og godt opp i Nordmarka. Ikke så rart at det var branntårn her i gamle dager. Som Elvin uttrykte da vi sto på toppen av tårnet: Dette er livet!
Håper dere får en fin tur!
Vi startet der den røde pila peker, og gikk grusveien til Bråtan. Men det går fint an å gå den blåmerka stien fra golfbanen i Ytre Enebakk også.
Fra Krokhol kan du gå til Tømmeråsen, som med sine 313 meter er den høyeste toppen i Ski. Det var vårt turmål for denne turen, men vi kom ikke så langt.
Vi pakket sekken med primus, stekepanne, pølser, hengekøyer og litt sjokolade og kjørte inn til Krokhol for å starte turen til Tømmeråsen. Turen starter over golfbanen på krokhol, og et par hundre meter opp grusveien. Deretter tar du av blåmerka sti til høyre, og følger den til toppen. Turen er på ca. 3 kilometer, med en god del stigning på til dels ulendt sti.
Vi var spente på hvor mye is som fortsatt lå på stien, og begynte å gå oppover. Faktisk ganske overraskende tørt, selv om det var noe gjørme her og der. Vi var heller ikke alene, da flere andre hadde tatt turen oppover her også. Sånn er det når det er påske, fridager og fint vær. Det er gøy å se hvor mange som har funnet marka det siste året. Vi har i alle fall sett at mange av stiene vi går på har blitt mer opptråkket.
Etter en del høydemeter tok vi en pause på en benk som har utsikt utover deler av golfbanen. Motivasjonen var ikke helt på topp hos begge guttene, så vi måtte ta en liten prat om vi skulle gå videre. Lysten til å nå toppen var ikke helt tilstede. Etter et par sjokoladebiter fortsatte vi likevel turen oppover. Ikke lenge etterpå fant vi isen i et dalsøkk. Her er det veldig vått til vanlig, og det er lagt fine planker å gå på. Men disse lå stort sett under det tykke islaget. En foss var også fortsatt frosset til oppe i dalsiden. Spennende natur. Heldigvis har guttene glemt at de egentlig ikke hadde lyst til å gå lenger. Etter et par kilometer når vi Paddetjern. Her er det flere som har satt opp leir langs vannet. Vi har også overnattet her tidligere. Motivasjonen er nok en gang ikke tilstede for å nå toppen. Men nå er vi så nære! Men nei, vi gir oss før stemningen blir dårlig. Vi finner en liten ås for oss selv, og henger opp hengekøyene.
Det blåser litt, så vi er usikre på om bål er en god ide. Etter litt vurderinger sanker vi ved og lager et lite bål som vi steker pølser på. Stemningen er god, gutta løper rundt og leker og vi har funnet tilbake til det gode turhumøret. Så nådde vi ikke toppen i dag, men neste gang gjør vi nok det. Vi vet jo at utsikten der oppe er veldig fin!
Den korte pila viser hvor langt vi gikk, og den lange pila viser toppen. En veldig fin utsikt venter deg til toppen, om du kommer helt opp.
Det er vel flere enn oss som er hjemme i påsken. I dag tok vi turen innom Oslo for å gå tur og gjøre noe med matlysten.
På grunn av Covid-19 må alle restauranter her i området holde stengt. Det har ført til at flere av de har blitt gode på Takeaway og home-kit. Det er sistnevnte vi skulle teste ut i dag. Flere restauranter i Oslo tilbyr dette, så jeg googlet litt før vi landet på en 3-retters fra Katla. Den så spennende ut.
Jeg bestilte på nett og betalte med Vipps, og satte opp at jeg skulle hente 17.00 i dag. Om du bor i riktig område (noe vi tydeligvis ikke gjør) kan du få maten levert.
Home kit betyr at restauranten har forberedt mesteparten av maten, men du gjør siste finish hjemme. Enkelt og greit.
Vårlig langs Akerselva
Vi kunne jo ikke fråtse i en 3-retters uten å ha vært på tur først, så da kombinerte vi en tur med henting av mat. Vi parkerte ved DFDS kaia og gikk langs sjøen til Rådhusplassen og opp til Katla som ligger like bak universitetet. Der plukket vi opp maten, og fortsatte turen opp til St Olavs plass, over til Mathallen, ned Akerselva, over Vaterland og så tilbake til bilen via havnepromenaden ved operaen. 7km i deilig vårvær og nesten ikke folk ute!
Vel hjemme varmet vi opp maten og spiste tre deilige retter. Fiskeboller under navnet Takoyaki, lammekebab og sjokoladefondant. Det smakte sykt godt!
Tre gode retter fra Katla
Finn deg en restaurant som gjør det samme du også, og kos deg en dag i påsken!
Dagens oppfordring: La barna også få ta bilder når dere er på tur. Det blir mange morsomme bilder å se på etterpå, og innimellom flere uklare bilder, og bilder bare barn finner på å ta… Så finnes det noen veldig gode blinkskudd!
Vi var på tur på Koronatoppen vår i dag, med naboen. Vi fyrte opp bål og grillet pølser og marsmallows. Zipline fikk testet seg etter vinteren, og vi fikk sjekket tilstanden der oppe da det har blitt få turer dit i løpet av snømånedene. Mest fordi vi har funnet på andre ting som skiturer, tur i slalombakken og turer andre steder.
Jeg har nettopp kjøpt meg et nytt kamera som er litt lettere enn speilreflekskameraet til å ta med på tur. Så er det litt mer allsidig enn mobilkameraet. Et Lumix DC-FZ82 ble hentet på posten i går, og måtte testes på tur i dag. Det er et digitalt kamera med fastmontert linse og god zoom. Det tok ikke lang tid før 8-åringen lurte på om han kunne få prøve. Joda, litt nølende ga jeg han mitt splitter nye kamera for å ta bilder av nabokompisene. Han har tatt bilder med speilreflekskameraet tidligere, så han vet at det er lurt å være forsiktig.
Guttene hadde det morsomt, og tok flere bilder av hverandre, og andre ting i nærmiljøet. Og det kom noen veldig fine portretter ut av fotoseansen. Jeg tenker ikke alltid på å ta bilde av maten som er med på tur, men naboens turmat ble dokumentert på denne turen, som du ser på bildet over. Dette kameraet kommer nok Elvin til å få låne mer i månedene som kommer. Han synes det er gøy å ta bilder, og da utnytter jeg det og gir han litt opplæring i hvordan han kan ta fine bilder. Han er allerede godt vant med å bruke GoPro kameraet, og det er også veldig gøy å se på filmene i etterkant. Det tar vel ikke så lang tid før vi har laget en ny film fra tur, eller tatt noen fine bilder, som vi kan dele med dere.
I dag har vi vært på langtur til bjørnens rike i Fredrikstad!
I Fredrikstadmarka finner du første, andre og tredje dam. Vi gikk en tur rundt andre dam i dag. Armert med vafler, boller, hengekøyer og glade barn gikk turen ut i marka for å innta bjørnens rike.
Dette er et populært område for å gå på tur, gå på skøyter om vinteren og bade om sommeren. Det er også laget en fin sti med mange utskjæringer av Bjørn. Et perfekt sted å ta med barna på tur!
For vår del var det kosetur i dag. Etter en drøy kilometer ble hengekøyene hengt opp, og vi satte oss i sola for å spise vafler. Litt kald vind, men en fin marsdag.
Hengekøye er for øvrig en vinner på slike turer. Deilig å slappe av litt, med mindre du blir overfalt av et barn eller fire!
Turen vår startet i Oredalsveien, hvor det ble en liten rundt. Vi rastet ved 3. dam, men gikk rundt 2. dam. Til høyre for 2. dam på bildet av kartet over finner du bjørnestien.
Søndag våknet vi til nok en dag med gnistrende vintervær. Vi bestemte oss raskt for at den skulle inneholde familietur, kanelboller og bål.
Litt utpå dagen gjør vi oss klar til tur. I sekken pakker jeg: Kakao, varm saft, te, hengekøye, ullteppe, sjokolade, vann, sitteunderlag, kniv, ved, ekstra ullgenser og tortillawraps i folie fylt med ost, skinke, mais, paprika og tomat. I sekken har vi også alltid litt dopapir, fyrstikker og enkelt førstehjelpsutstyr.
Også denne helgen går turen fra parkeringsplassen på Sandbakken og oppover mot Tømmerholtjern. Vi stopper på Sandbakken og kjøper tre kanelboller og et skolebrød. Litt luksus må vi ha med! Turen oppover stien i dag gir mange stopp. Flere bekker har fryst til is, og gutta koser seg med å skli nedover der det er mulig. Naturen er ganske spennende nå med lite snø og masse is.
Lite snø og masse is i skogen her nå.
Like før vi kommer til Tømmerholtjern går det en sti vil venstre oppå åsen. Det er hit vi har bestemt oss for å ta turen i dag. Bare to-tre hundre meter fra krysset er vi oppe på åsen hvor sola skinner. Vi henger opp hengekøya og går i gang med å finne litt kvister.
Alltid gøy med hengekøye på tur!
I dag er det ikke så lett å fyre opp bål, men vi lykkes etter en stund. Det er -12 grader, vindstille og sola viser seg så vidt over åsen. Til slutt er det god fyr på bålet og vi kan legge på foliepakkene med tortillawraps. Elvin er sååå sulten og kan ikke vente! Vi vet at det er bollene som frister mest, men det er greit med litt mat i magen først.
Det smaker godt med wraps. Så er det bollekos! De har blitt litt kalde, så vi legger de litt ned i restvarmen på bålet. Nam! «Dette er den beste middagen i år!» Sier Elvin.
Klokka går fort når man har det gøy, og det begynner å bli mørkt. Vi pakker sammen og begynner hjemturen. Jeg kjenner at tærne begynner å bli kalde, så det er godt å bevege seg, få igjen varmen. Vi har med to rumpeakebrett, og turen ned igjen går veldig fort. Begge gutta koser seg med å ake der det er mulig. Vi krysser fingrene for like fint vær neste helg!
«I dag SKAL vi ut på tur!» Det er søndag og vi spiser frokost sammen, det snør litt ute, og vi har startet på et par ryddeprosjekter inne. Da er det lett å bli oppslukt i det vi driver med, og glemme å komme oss ut. I dag har vi planer om en nærtur som vi har gått mange ganger før!
Turen vi har planlagt går til Tømmerholtjern i Østmarka. Du kan starte fra parkeringsplassen ved Sandbakken, og gå veien opp til Sandbakken. Akkurat passe langt for små bein, ca. 800 meter. Akkurat nå er det stengt der, men de har åpent utsalg i kiosken onsdag-søndag. På baksiden er det en stor plen, hvor det går en blå og rødmerka sti oppover til høyre. Det er dit turen går.
Stien oppover er en slags gammel kjerrevei. Følg den noen hundre meter opp, så vil den blå og den røde stien dele seg. Hvis du ikke følger godt nok med, mister du dette krysset. Du skal opp til venstre, og følge blåmerkinga. Det er noen høydemeter opp, før stien flater ut over en åsrygg. Etter en liten stund ser du vannet. Når du kommer til vannet, holdt stien til venstre, og du vil se en opparbeidet bålplass. Dette er et populært turmål, og det er stor sjans for at noen har kommet før deg på en fin turdag.
Nå er det litt snø i marka. Akkurat nok til at det er noen oppkjørte skispor, men akkurat lite nok til at det går fint å gå på sti også. Vi kom oss ut ganske sent denne søndagen. Vi passerer noen som aker på Sandbakken, før vi tusler videre oppover stien. Snøen er kram, og vi ser hvem som klarer å treffe trestammene med snøballer. Det er jammen ikke lett! 8-åringen er litt sliten, og vi finner fort ut at han er litt for godt kledd. En ulljakke blir tatt av og lagt i sekken, da ble det litt lettere å gå!
I sekken har jeg to flasker vann og to Kvikk Lunch, vi spiste en god lunch rett før vi gikk ut. Opp til Tømmerholtjern er det ca. 1,7 km fra parkeringsplassen, så akkurat passe for en ettermiddagstur. Da vi kommer fram, er det fortsatt glør i bålet fra de forrige turgåerne. Vi legger på noen kvister vi finner rundt i området, og vipps så har vi et deilig bål! Gutta leker på isen, og lager tegninger i det lille snølaget på toppen. De koser seg. Jeg sitter på tømmerstokken ved bålet og nyter stillheten, varmen fra bålet, og gutta som er venner. Det er sånne øyeblikk som gjør disse turene så verdifulle!
Vi går ned igjen i skumringen, det går en del raskere enn turen opp. Nå er vi klare for en uke med hjemmekontor, hjemmeskole og stopp i all trening. Jeg tror jammen meg vi må på tur hver dag!
Dagens tur. Nederst på kartet er Sandbakken parkeringsplass, og øverst er Tømmerholtjern. Svingen til venstre midt på er Sandbakken.
Det er ingen hemmelighet at jula går med til å spise, se på skjerm, spise litt til, se på julegavene man har fått, og spise enda litt til. Veldig god mat da riktignok! Men vi har klart å komme oss ut på tur. Første juledag ble det en fin tur i sol og frost, og andre juledag kom snøen så da måtte akebakken testes.
Det var en litt motvillig guttegjeng på første juledag. Gå tur liksom? Men med boksen går på en solfylt knaus var det ingen som protesterte lenger.
Det var mange sølepytter med et lag is på stien. Noen holdt vekta til utforskende barneføtter mens andre ga overraskelser i form av vann eller gjørme.
I mars kom covid19, eller Koronaen som vi sier, og vi ble alle beordret til hjemmekontor og hjemmeskole. Da var vi ekstremt glade for å bo slik vi gjør, med god plass rundt oss og skogen like i nærheten. Det var da Coronatoppen ble grunnlagt.
Naboen tok med seg sag og øks på åsen der vi bor, og tente et bål og laget en gapahuk. Da var det hele i gang! De neste ukene hadde vi vår egen kohort sammen med to naboer, og mange av ettermiddagene ble tilbragt oppe på åsen, eller Coronatoppen da. Vi hadde med hengekøye, og så laget vi en huske… Hver dag dukket det opp noe nytt.
Ungene var også med. De snekret bord, benker, kasser, en scene kom opp etter hvert, og så gikk vi til innkjøp av en zipline som ble montert. Den går litt i raskeste laget, så mange får seg en overraskelse når de havner opp ned på slutten, men latteren sitter løst og alle ungene koser seg!
Etter hvert kom det en trehytte på plass også, og i påsken kom påskeharen på besøk! Vi har alltid pleid å feire påsken på hytta i Strømstad, men med stengte grenser ble ikke det mulig i år. Det var med stor glede at 7-åringen skjønte at påskeharen hadde funnet oss på Coronatoppen også! Vi fikk en fin utendørs feiring med rebus, påskeegg, pinjata og grilling.
Coronatoppen har blitt et fint sted å dra til når vi trenger en nærtur, har lyst til å spise middagen ute eller bare gå og leke litt. I høst har vi både hatt Halloweenfest for 11-åringens kompiser og bursdagsfest for 7-åringen (når han ble 8) der oppe. Naboen har snekret et kjempefint piknikbord så det å spise middag der er ikke noe problem.
Det å ha et sted å dra til like i nærheten av der du bor er veldig fint! Det trenger ikke å være mer enn en stein, ved et vann, eller en bålplass. Kanskje bare en lekeplass i nabolaget. Turen ut trenger ikke kreve så mye, bare at man kommer seg over dørstokken. Det har coronatoppen bidratt til her i huset i alle fall!
Jeg er født og oppvokst på Lillehammer, og har bodd på 500 meters høyde i mange år. Da er det fortsatt slik at når november kommer så forventer jeg snø… Vel, når man bor på 140 høydemeter, ikke så langt fra Oslo, så oppfører ikke snøen seg sånn jeg forventer.
I helgen har vi feiret bursdagen til 8-åringen med familie, på Koronavennlig vis. Da er det godt å komme seg ut litt mellom slagene. Begge guttene tok en litt kortere tur i nærområdet med mormor og morfar i dag, med nesa ned i Pokemonjakt-skjermene sine. Så da så vi vårt snitt til å gå en tur bare oss voksne. Gradestokken viste to grader, og yr påsto at det kanskje skulle regne bittelitt om en times tid.
Vi pakket på oss tursko, turbukse, ulltrøye og Ulvang Rav genser (elsker den genseren), noe på hodet og en liten sekk med jakke, vann og sjokolade. Planen var en liten runde på 6km, og i dag fulgte vi planen. Vi startet fra parkeringsplassen på Sandbakken, og tok til venstre der veien deler seg. Ca. en kilometer oppover veien går det en blåmerka sti til venstre. Dette var dagens mål. Ganske vått til tider, men noe annet er ikke å forvente siden det har regnet så og si hver dag en stund nå.
Vi følger stien over åsen til vi treffer flyktningeruta. Den følger vi et stykke før vi tar av til venstre på en umerka sti opp mot bautaen på Spinneren-åsen. Så langt har vi kun møtt to joggere og en storfugl jeg skremte da jeg gikk litt ut av stien for å tisse. Litt usikker på hvem som skvatt mest…
Turen over spinneren-åsen er en av mine favoritter. Stien går langs åsryggen og til tider er det kjempefin utsikt innover Østmarka. Og det er nesten ikke folk der oppe. Flaks for oss!
Vi tusler til enden av stien, og ned kneika til grusveien igjen, uten å møte en eneste person en søndag formiddag over åsen. Da føler man at man er midt i villmarka, selv om sannheten er at det kun er et par kilometer til nærmeste vei.
Etter turen var det bare å ta fatt på et nytt bursdagsselskap, med god mat og kaker for andre gang denne helgen.
På lørdag skulle vi på tur, gutta og jeg, men først skulle vi bake pepperkaker. Vi baker pepperkaker hvert år i desember. I år ble det ca. 170 stk! Det tar litt tid å bake så mange pepperkaker, så da tar det også litt tid før vi kommer oss ut på tur. I mellomtiden ble 8-åringen invitert på besøk til naboen, så da var det 11-åringen og jeg som skulle på tur.
Klokka ble to før vi fikk på oss klær, og kom oss ut døra. Vi pakket en liten sekk med vann, melkesjokolade og hodelykt. Det lå tåke i lufta, og ble aldri helt lyst, så mørket var ikke så altfor langt unna. Det var nærtur som sto på programmet, en tur vi har gått mange ganger før. Vi starter på parkeringsplassen ved Sandbakken i Østmarka, og går oppover til der veien deler seg. Sandbakken er til høyre, men vi går til venstre. Helt på toppen av bakken har noen laget en trebro over bekken på venstre side, og der går det en umerka sti opp på Spinneren-åsen. Dette er et av våre favoritt-turmål. En stille og rolig sti uten mye trafikk, men det er knallfint oppe på åsen!
Målet for turen er egentlig bautaen et stykke inn på åsen. Vi koser oss oppover lia, og over åsen, og mimrer om turene vi hadde her i sommer. Nå er det ikke noe tegn til blåbær eller tyttebær her, og sola har gjemt seg akkurat i dag. Vi er enige om at det er den perfekte dagen å filme en litt skummel film akkurat her nå. Litt lett tåke, og skumringen begynner å sige på.
«Er det langt igjen nå?», spør Theo da vi egentlig ikke er halvveis enda. Det er faktisk et par år siden han var ved bautaen sist, og han husker ikke helt hvor langt det er. Da jeg minner han på at vi ikke er halvveis, blir han litt skeptisk. «Men, det begynner jo allerede å bli mørkt», konstaterer han når vi går ned i et myrsøkk med grantrær rundt på alle kanter. Vi treffer skiløypa, og blir begge enige om at det nok blir altfor mørkt innen vi kommer fram, og bestemmer oss for å endre kurs. Vi går ned i dalen som fører til grusveien, og følger myrsøkket som heldigvis stort sett har fryst, til krysset der man kan gå opp til Sandbakken. Klokka har blitt litt over tre, og vi vet at Sandbakken stenger fire.
«Skal vi gå innom Sandbakken og se om de har noen boller igjen?» spør jeg, og Theo smiler strålende fornøyd. Jeg ser han begynner å gå litt skjevt med den ene foten. «Gnager de nye skoa?», spør jeg. Theo svarer bekreftende. Nok en god grunn til å ha snudd litt før planen. Gnagsårplaster ble ikke med i sekken i dag.
Vi går over åsen til Sandbakken, og til vår store glede er de ikke utsolgt for boller (det var de nemlig sist vi var der), så vi kjøper tre kanelboller og en skolebolle, og tar med hjem til 8- åringen og Torkjel. Det var ingen som protesterte på den avgjørelsen!
En tur ut 