Denne helgen hadde fullt program som vanlig, og søndagen ble ekstra bra. Da inviterte Siggerud klatreklubb til familiedag på Frambu, og det måte vi få med oss.
Frambu ligger et lite steinkast unna her vi bor, og det som er veldig bra at det er kortere dit vannveien enn på veien rundt. Derfor valgte 9-åringen og jeg å blåse opp den nye doble packraften fra Kipara som vi har kjøpt brukt, og padle det lille stykket bort til Frambu. Det var spennende å teste ut den nye packraften. Vi hadde god plass, og koste oss på stille vann i sola på vei bort.
Vel framme parkerte vi på brygga og møtte de andre oppe på den fine klatreveggen på ytterveggen av bygget. Noen fra klatreklubben har vært med å skru rutene på veggen, derfor får vi låne den av og til. Hele uteområdet på Frambu er veldig fint, med lekeplasser, brygge og rolige omgivelser. Stedet er et kompetansesenter for sjeldne syndromer i ukedagene. I helgene er det stille og rolig.
Det er veldig gøy å se små og store prøve seg på klatring i klatreveggen, og føle på mestring over å gjøre noe de ikke trodde de skulle få til. Det så jeg mange tilfeller av på søndag. Både blant voksne og barn. Mange forsøkte seg i veggen, og en etter en kom de seg til toppen av den 10 meter høye veggen. Det er god utsikt på toppen!
En 9-årings dag på Siggerud
Vi fikk også låne sykkelbåter. Jeg, 9-åringen og en venninne og hennes 9-åring la ut på bøljan blå. Da vi kom ut på vannet byttet vi plass med guttene, som til stor overraskelse klarte å manøvrere sykkelbåten på eksemplarisk vis. De satte to mammaer på land, og fortsatte ferden alene. Vi ble imponert over hvordan de klarte å lukeparkere etter at de var ferdig. Det var mestringsfølelse på høyt nivå!
Packraftene vi hadde med oss ble også utlånt, og flere koste seg på vannet med de. Vi grillet pølser, skravlet, testet ut slack line og litt fotball. Alle som var med på familiedagen så ut til å kose seg veldig.
I midten av november 2020 bestemte jeg meg for å logge en aktivitet hver dag i ett år, aller helst ute. Hvilke effekter ga det? Ble livet mitt noe bedre av den grunn? Kom jeg i bedre form? Hvilken effekt det hadde skal jeg fortelle mer om her.
Utover høsten 2020 ble jeg skikkelig slapp og syntes det var var digg å sitte på sofaen å se på TV, og pusle med ting hjemme. Men så skjønte jeg at jeg hadde blitt slapp, trengte mer luft og noe måtte gjøres. Valget falt på å registrere en økt på treningsappen Strava hver dag. Fordelen med Strava er at du kan registrere alt fra gåturer, kajakkturer, skøyteturer, skiturer og spinning til løping og boksing. Jeg er glad i å gjøre varierte aktiviteter, så det passet meg veldig bra.
Den aller første økta jeg registrerte i rekken av 365 dager var en gåtur mens eldstemann var på trening. Økt to var en sen kveldstur her i nabolaget hvor jeg bor. Økt tre ble den samme turen som økt to. Jeg var i gang. Noen dager var motivasjonen på bånn, men jeg angra aldri på at jeg faktisk kom meg ut når jeg minst hadde lyst til det! Motivasjonen økte i takt med antall økter. Jeg begynte å registrere de med nummer for å holde kontroll.
Så hvordan gikk det utover året? Jeg kjente på at den allmenne formen ble bedre, motivasjonen til å komme meg ut ble lettere og flere ganger hadde jeg med venner eller familie ut. Når snøen kom ble det skiturer, noen dager i slalombakken ble registrert, og også mange skøyteturer på Langen og andre vann i området. Om jeg ikke rakk noe annet, så ble det en kilometer rundt åsen her vi bor. Ut skulle jeg! Så fort isen gikk på vannet ble det padleturer med naturopplevelser som bever, soloppganger og solnedganger.
I løpet av hjemmekontortiden har jobbteamet mitt hatt walk and talk møte flere ganger i uka. Gjør underverker for jobbmotivasjonen resten av dagen!
Så, hva gjorde dette med meg? Den største gevinsten er gleden av å være ute, få naturopplevelsene og det å ta bilder av det jeg ser, og dele opplevelsene med andre. Jeg ble mer aktiv på instagram og andre sosiale medier. Men den største overraskelsen var nok den mentale helsa! Jeg oppdaget fort at det var der jeg hadde mest å hente, disse turene gjorde noe med meg! Jeg gikk ikke (nevneverdig) ned i vekt, jeg ble ikke spesielt mye bedre trent. Det var ikke utholdenhetstreninga jeg var ute etter. Jeg var bare ute etter å komme meg ut, få luft, få opplevelser, og ta bilder.
Jeg elsker å dele bilder fra turene mine på Instagramkontoen min
Så, hva skjedde når 365 dager hadde gått? Jo, da stoppet jeg. Jeg ble sittende inne igjen, og ble i dårlig humør av det. Etter to uker innså jeg at jeg bare må fortsette – på ubestemt tid. Så nå skal jeg fortsette med å komme meg ut, gå på skøyter, gå på ski, gå turer, møte venner, ta med familiemedlemmer, og ikke minst ta bilder og dele på Instagramkontoen min en_tur_ut!
Dag 50, år to. Det skal ikke så mye til, noen km rolig skøytetur med minstemann er godt for den mentale helsa, og litt sol på kjøpet så blir alt så mye bedre!
Vi har testet ryggsekkene Bergans Birkebeiner jr. 30 liter og 40 liter til barna en stund nå. Det er ikke lett å finne gode ryggsekker til barn, og vi var spent på hvordan disse to sekkene ville være til 8-åringen og 12-åringen. Sekkene har blant annet vært med på helgetur i Østmarka, småspeidertur, dagstur og fjelltur i Skarveheimen.
I kjelleren vår finner du et utvalg av sekker i de fleste størrelser. Alt fra 8-liters barnehagesekk til 85-liters tursekk for voksne. Vi er mye på tur, og har testet ut ganske mange sekker til 12-åringen de siste årene. Hver eneste gang har han klaget på at han får vondt i skuldrene, og at sekken er ubehagelig. Flere ganger har vi sendt med han voksensekker – alt fra 20 til 35 liter, men de er alltid for lange i ryggen til at hoftebeltet avlaster slik det skal.
Speidersport (ikke sponset) har testet ut utstyr til speidere over mange år, så jeg forsøkte å bestille en Bergans Birkebeiner jr. 40 liter sekk for et par år siden. Første gangen 12-åringen brukte den hørte vi ingen klager! Suksess! Da 8-åringen skulle på sin første småspeidertur fikk han låne denne sekken. Den ble helt full, og han gikk flere kilometer med den på ryggen uten problemer! Suksess igjen! Derfor bestilte vi en litt mindre versjon til han, som er mer anbefalt for hans aldersgruppe og rygglengde.
Så hvorfor var det suksess? – Først og fremst, Bergans har klart å lage en sekk med gode (og enkle) justeringsmuligheter på ryggen. Den er lett å tilpasse barnas rygg, slik at den sitter helt perfekt. Det gjør at hoftebeltet faktisk gjør jobben med å avlaste skuldrene. Skulderstroppene sitter også godt inntil og er formet rundt skulderen, så du får ikke effekten hvor skulderstroppene drar skulderen bakover. – Sekken er veldig lett. Det er ikke en tung sekk i utgangspunktet. – Sekken har god størrelse, det er plass til mye. Den føles romslig innvendig. – Regntrekk følger med. Perfekt når det starter å regne på turen. Men om du vet det blir en våt tur, anbefaler jeg å pakke i drybag oppi sekken, da holder alt seg tørt. – Store og gode mesh sidelommer hvor du enkelt kan plassere vannflaske, termos eller andre gjenstander du trenger å få tak i. – Klipsene er solide, men likevel enkle å åpne for barnehender.
Store og gode sidelommer. Se at sekken sitter godt rundt skuldrene.
Det har blitt en ny verden å gå på tur for vår del nå, for vi vet at sekkene ikke hindrer barna å gå den turen de ønsker på grunn av vondter på skuldrene og i ryggen. Med litt gjennomtenkt pakking har guttene plass til at de trenger til en helgetur, inkludert klær, sovepose, underlag og av og til hengekøye, tarp og myggnetting.
Vi voksne og barna kan virkelig anbefale Bergans Birkebeiner junior sekk!
Vi setter alltid pris på en langhelg, og denne gangen ble den brukt til å teste ut hengekøyeforholdene på Hvaler. Her er det viktig å sette seg inn i hvilke regler som gjelder for ferdsel i utmark. Vi fikk oss i alle fall en fin tur med knallvær og skikkelig tordenstorm. Nå vet vi hva utstyret tåler.
Den opprinnelige planen var å dra til Storesand og finne noen fine trær å henge opp hengekøyene i. Men etter å ha lest oss opp litt, fant vi ut at det kun var lov å campe på to oppmerkede områder. Siden det var mange andre med samme tanke som oss revurderte vi planen, og fikk tips om Søndre Sandøy, nærmere bestemt Stuevika. Reglene på Søndre Sandøy er ikke like strenge som ved Storesand.
Vi fikk en fin liten rundtur med Hvalerferga, før vi gikk i land på Nedgården. Herfra er det to veier å gå til Stuevika, på andre siden av øya. Vi valgte den rett over, på 1,3 km. Øya er bilfri, og har noen fastboende og ca. 500 hytter.
Stuevika er en campingplass med fasiliteter som toalett og dusj, og på sommeren er det også et lite kjøkken og mulighet til å lade telefon. Vi var der 13. til 15. mai, og da var den ikke offisielt åpnet enda. Tilsynsvakta fortalte at sesongen åpnet 18. mai. For å overnatte booker du på forhånd, og kan velge mellom 30 plasser for hengekøye eller telt. Hengekøyemulighetene er veldig bra i furuskogen ved stranda.
Vi fikk hele campingplassen for oss selv, kun med noen besøkende på dagstur. Stranda er veldig barnevennlig og langgrunn, og den ble testet av alle guttene. De kunne melde om friskt vann. Fra stranda ser du rett over sundet til Sverige. Vi kunne faktisk nesten se hytta i Strømstad, håper vi kan dra dit snart.
Mange velger å sykle rundt på øya. Vi tok beina fatt og gikk en rundtur på noen kilometer på dagen. Det var skikkelig sommerstemning, varmt og mange som jobbet i hyttehagene sine. På øya er det en liten butikk og en Kafe, som vi besøkte. Her serverte de alt fra toast og kaker til burger eller suppe til middag. Det var helt klart samlingspunktet på øya.
Andre kvelden kom stormen. Det blåste og regna så enormt at vi lurte på om takene over hengekøyene våre kom til å blåse av gårde. Etter litt stramming og mer bardunering, holdt de heldigvis, og innen vi krøp ned i posen hadde alt roet seg. Gutta fikk se på Løvenes konge i en av hengekøyene mens stormen herjet som verst, og kunne melde om at det var umulig å høre hva de sa i filmen.
Dette er et sted vi definitivt har lyst til å komme tilbake til! Kanskje med en vennegjeng i sommerferien, for her var det SÅ fint! Anbefales virkelig!
Da har vi testet familiens nyeste doning på vann, en Riot junior sit on top kajakk.
Det er ingen hemmelighet at vi tilbringer en del tid på vannet. De siste årene har vi blitt litt bitt av kajakk-basillen, men har kun Riot 13 kajakker, som passer best til oss voksne. Da jeg kom over denne junior kajakken, tenkte jeg det var verdt et forsøk så den ble bestilt og hentet på XXL (ikke sponset).
8-åringen har brukt mye tid til å sitte på denne på verandaen. Han har prøvd seg i en av våre voksenkajakker en gang, og det gikk i grunn veldig greit. Derfor var vi alle spente på hvordan denne skulle fungere.
Først og fremst litt fakta. Kajakken er 185 cm lang, sånn tålelig tung (det er ikke noe problem for oss voksne å bære den i en arm) og fin og rød. Den kommer med en enkel barneåre. Det er ryggstøtte i kajakken som legger seg ned når det ikke er i bruk, og som kan justeres. Bak er det et lite «lasterom» med mesh over, og foran er det en fordypning med strikk over, så det er mulig å ha med litt bagasje. Mellom beina i kajakken er det et hull som er ment for at vannet skal renne ned i, og en fordypning hvor man kan legge en flaske. På sidene er det bærehemper, og foran er det et håndtak. Under bak er det et lite hjul, slik at det er mulig å dra kajakken på land. Det er anbefalt maksvekt på 55 kilo på personen som skal bruke kajakken.
Som navnet tilsier er det en «sit on top» kajakk, det vil si at man ikke sitter nede i et hull som på de fleste kajakker. Dette er greit da det ikke er noen fare for at barnet sitter fast inni kajakken om den skulle velte. Åren er to-delt slik at den kan ta mindre plass ved transport.
Så var vi klare for kajakkdåpen. Den ble båret ned på brygga, og jeg satte den på vannet klart for at 8-åringen kunne gå om bord. Det var knyttet stor spenning til stabiliteten. Ville han gå rundt med en gang. De fleste som kjenner en 8-åring vet at de ikke er kjent for å sitte så veldig rolig. Han er på plass, og de første padletakene blir tatt. Dette går jo som en drøm, han har full kontroll fra første padletak. Det ser ut til at kajakken er lett å manøvrere. 12-åringen setter seg i en av voksenkajakkene, etterfulgt av meg i den andre. Tanken var at vi bare skulle leke litt rundt brygga, men vi forstår fort at 8-åringen er klar for å utforske litt lenger enn det. Vi padler av gårde.
Aller første test av kajakken
Jeg ser etter kort tid at buksa til 8-åringen er litt våt. Da innser jeg at årene hans ikke har dryppringer, så hver gang han tar et padletak så renner vannet ned i fanget på han. Dette kombinert med at han er litt «plaskete» i padlinga enda. Men vi padler likevel videre.
På vannet «vårt» er det mange kriker og kroker å utforske, og vi er innom de fleste av de. 8-åringen har god kontroll på kajakken, både bakover og framover. Han snur enkelt, og holder greit følge når han padler på litt. Etter å ha lekt litt i sivet skal vi snu og padle tilbake. Da ser jeg hvor vått det faktisk er i kajakken hans. Han er klissvåt og sitter i en vanndam. Det er bare å komme seg inn og skifte.
Når kajakken blir ledig vil 12-åringen også teste. Han er større og tyngre, men godt innafor maksvekta på 55 kilo. Til å begynne med synes han kajakken er veldig vinglete, og er redd for å tippe rundt, men etter å ha padla en liten stund føler han seg mer komfortabel og tar en liten tur. Han klarer også fint å manøvrere den. Riktignok bruker han en voksenåre, og slipper å bli klissvåt slik som lillebroren.
Så for å oppsummere:
En veldig fin kajakk for lek og morro, og for å lære å manøvrere en kajakk. 8-åringen storkoste seg, og padlet 2 kilometer på første tur uten problemer. Bortsett fra at han ble klissvåt da. Vi har bestilt dryppringer til årene, og håper det gjør opplevelsen litt tørrere. Kajakken er nok perfekt for barn i 6-10 års alder litt avhengig av hvor store de er. 8-åringen veier rundt midten av 20-tallet og er nok midt i riktig aldersgruppe. Kajakken er veldig lett å svinge og manøvrere og blir nok mye brukt framover. Jeg er usikker på om jeg ville tatt den med på en padledag med familien på grunn av problemet med at det drypper så mye vann inn, men det kan nok løses med en annen åre, eller forhåpentligvis med dryppringer på de årene som fulgte med.
Skulle jeg gitt terningkast hadde jeg nok endt på en helt ok 4’er.
Årets første kajakktur er gjennomført, ikke helt uten et aldri så lite klesskifte…
Når det er 19. april, isen har gått på vannet og gradestokken viser 19 grader i skyggen, da er det ikke annet å gjøre enn å grave fram kajakkene fra garasjen. Et nytt tilskudd – Riot Junior kajakk – fikk også sin førstereis i dag.
Jeg var ganske spent da jeg skulle sende 8-åringen ut i ny kajakk. Vannet er fortsatt iskaldt, så jeg krysset fingrene for at han ikke gikk rett rundt og fikk seg en dukkert. Det gikk heldigvis over all forventning! Kajakken var lett å manøvrere, og det kunne se ut som han har padlet før (han har riktignok prøvd en av de store kajakkene i fem min en gang). Han var i alle fall strålende fornøyd der han satt og trallet og sang mens han padlet av gårde. Det jeg trodde skulle bli litt lek foran brygga endte med en liten utforskningsekspedisjon på Svartkulp og Brokkenhustjern. 12-åringen var også med, og ledet an. Det var ikke mange kriker og kroker i sivet som ikke ble utforsket på turen.
Jeg innser at en ting er det slutt på – når man har med 8-åringen på kajakktur. STILLHET… Fordelen er at man til enhver til har full oversikt over hvor han er!
Jeg undrer meg stadig over hva som foregår oppe i hodet til en 8-åring da. På turen i dag hadde vi mange fantasisamtaler om troll som ligger med fotsålene i vannkanten, beverhytter, undring om hvordan de to ekornene vi så lever i skogen og hva de egentlig lekte og hvilken fantasiverden den nye kajakken kan tas med inn i. Men under middagen en time senere var det dype samtaler om livet på mars og andre store livsspørsmål som sto i fokus. Jeg klarer i alle fall ikke å følge tankemønsteret hans. Det må jo være utrolig gøy å være 8 år og ha alle de tankene i hodet!
På badet henger dryppende våte klær, en bukse, t-skjorte, sokker, genser og boxer. Joda, 8-åringen ble våt, men ikke fordi han ramlet i vannet. Vi erfarte at årene til den nye kajakken mangler dryppringer, så alt vannet fra åra rant ned i fanget på han. Det får vi gjøre noe med til neste tur. Tror jeg skal skrive en liten anmeldelse av kajakken også – i neste post.
Turen til Mjærskaukollen er en fin tur for hele familien. Toppen er den høyeste i Sørmarka med sine 300 moh. På toppen venter et nytt branntårn som sto klart i 2020.
Det er flere steder du kan starte turen. Vi valgte å kjøre forbi Ytre Enebakk barneskole på RV 120. Etter ca. en kilometer er det en nedoverbakke med en litt brå venstresving. Midt i den svingen er det en liten utfartsparkering. Her parkerte vi. (Se kart med pil litt lenger ned). Det er også mulig å parkere ved Vestby Bru, eller nærmere bestemt golfbanen i Ytre Enebakk.
Fra startpunktet vårt er det litt i underkant av 1,5 km på grusvei inn til Bråtan. Elvin synes det er såååå kjedelig å gå på grusvei, men han jublet da vi så Bråtan og kunne begynne å gå på stien. Når du kommer til Bråtan har du to valg. Den første stien du kommer til (godt merket – se youtube videoen) viser at det er 1,8 km til toppen. Om du går 100 meter lenger ned er det et annet kryss, hvor stien er 1,4 km, men også litt brattere. Vi gikk opp den «lange» og ned den korte.
Det er en bred og tydelig sti hele veien opp, og i kryssene er det godt merket med skilt, så turen egner seg godt for deg som ikke er så god på kart og kompass eller på å orientere deg i skogen. Det skal mye til å gå feil her!
Fra startpunktet vårt var det litt i overkant av tre km å gå, så en passe tur for en barnefamilie. 8-åringen var tidvis litt sliten opp bakkene, men ikke værre enn at en sjokoladebit og en slurk vann gjorde at han kom i gang igjen.
På toppen er det et tårn med veldig god utsikt. Vi så både til Middagsåsen i Asker og godt opp i Nordmarka. Ikke så rart at det var branntårn her i gamle dager. Som Elvin uttrykte da vi sto på toppen av tårnet: Dette er livet!
Håper dere får en fin tur!
Vi startet der den røde pila peker, og gikk grusveien til Bråtan. Men det går fint an å gå den blåmerka stien fra golfbanen i Ytre Enebakk også.
Fra Krokhol kan du gå til Tømmeråsen, som med sine 313 meter er den høyeste toppen i Ski. Det var vårt turmål for denne turen, men vi kom ikke så langt.
Vi pakket sekken med primus, stekepanne, pølser, hengekøyer og litt sjokolade og kjørte inn til Krokhol for å starte turen til Tømmeråsen. Turen starter over golfbanen på krokhol, og et par hundre meter opp grusveien. Deretter tar du av blåmerka sti til høyre, og følger den til toppen. Turen er på ca. 3 kilometer, med en god del stigning på til dels ulendt sti.
Vi var spente på hvor mye is som fortsatt lå på stien, og begynte å gå oppover. Faktisk ganske overraskende tørt, selv om det var noe gjørme her og der. Vi var heller ikke alene, da flere andre hadde tatt turen oppover her også. Sånn er det når det er påske, fridager og fint vær. Det er gøy å se hvor mange som har funnet marka det siste året. Vi har i alle fall sett at mange av stiene vi går på har blitt mer opptråkket.
Etter en del høydemeter tok vi en pause på en benk som har utsikt utover deler av golfbanen. Motivasjonen var ikke helt på topp hos begge guttene, så vi måtte ta en liten prat om vi skulle gå videre. Lysten til å nå toppen var ikke helt tilstede. Etter et par sjokoladebiter fortsatte vi likevel turen oppover. Ikke lenge etterpå fant vi isen i et dalsøkk. Her er det veldig vått til vanlig, og det er lagt fine planker å gå på. Men disse lå stort sett under det tykke islaget. En foss var også fortsatt frosset til oppe i dalsiden. Spennende natur. Heldigvis har guttene glemt at de egentlig ikke hadde lyst til å gå lenger. Etter et par kilometer når vi Paddetjern. Her er det flere som har satt opp leir langs vannet. Vi har også overnattet her tidligere. Motivasjonen er nok en gang ikke tilstede for å nå toppen. Men nå er vi så nære! Men nei, vi gir oss før stemningen blir dårlig. Vi finner en liten ås for oss selv, og henger opp hengekøyene.
Det blåser litt, så vi er usikre på om bål er en god ide. Etter litt vurderinger sanker vi ved og lager et lite bål som vi steker pølser på. Stemningen er god, gutta løper rundt og leker og vi har funnet tilbake til det gode turhumøret. Så nådde vi ikke toppen i dag, men neste gang gjør vi nok det. Vi vet jo at utsikten der oppe er veldig fin!
Den korte pila viser hvor langt vi gikk, og den lange pila viser toppen. En veldig fin utsikt venter deg til toppen, om du kommer helt opp.
Det er vel flere enn oss som er hjemme i påsken. I dag tok vi turen innom Oslo for å gå tur og gjøre noe med matlysten.
På grunn av Covid-19 må alle restauranter her i området holde stengt. Det har ført til at flere av de har blitt gode på Takeaway og home-kit. Det er sistnevnte vi skulle teste ut i dag. Flere restauranter i Oslo tilbyr dette, så jeg googlet litt før vi landet på en 3-retters fra Katla. Den så spennende ut.
Jeg bestilte på nett og betalte med Vipps, og satte opp at jeg skulle hente 17.00 i dag. Om du bor i riktig område (noe vi tydeligvis ikke gjør) kan du få maten levert.
Home kit betyr at restauranten har forberedt mesteparten av maten, men du gjør siste finish hjemme. Enkelt og greit.
Vårlig langs Akerselva
Vi kunne jo ikke fråtse i en 3-retters uten å ha vært på tur først, så da kombinerte vi en tur med henting av mat. Vi parkerte ved DFDS kaia og gikk langs sjøen til Rådhusplassen og opp til Katla som ligger like bak universitetet. Der plukket vi opp maten, og fortsatte turen opp til St Olavs plass, over til Mathallen, ned Akerselva, over Vaterland og så tilbake til bilen via havnepromenaden ved operaen. 7km i deilig vårvær og nesten ikke folk ute!
Vel hjemme varmet vi opp maten og spiste tre deilige retter. Fiskeboller under navnet Takoyaki, lammekebab og sjokoladefondant. Det smakte sykt godt!
Tre gode retter fra Katla
Finn deg en restaurant som gjør det samme du også, og kos deg en dag i påsken!
Dagens oppfordring: La barna også få ta bilder når dere er på tur. Det blir mange morsomme bilder å se på etterpå, og innimellom flere uklare bilder, og bilder bare barn finner på å ta… Så finnes det noen veldig gode blinkskudd!
Vi var på tur på Koronatoppen vår i dag, med naboen. Vi fyrte opp bål og grillet pølser og marsmallows. Zipline fikk testet seg etter vinteren, og vi fikk sjekket tilstanden der oppe da det har blitt få turer dit i løpet av snømånedene. Mest fordi vi har funnet på andre ting som skiturer, tur i slalombakken og turer andre steder.
Jeg har nettopp kjøpt meg et nytt kamera som er litt lettere enn speilreflekskameraet til å ta med på tur. Så er det litt mer allsidig enn mobilkameraet. Et Lumix DC-FZ82 ble hentet på posten i går, og måtte testes på tur i dag. Det er et digitalt kamera med fastmontert linse og god zoom. Det tok ikke lang tid før 8-åringen lurte på om han kunne få prøve. Joda, litt nølende ga jeg han mitt splitter nye kamera for å ta bilder av nabokompisene. Han har tatt bilder med speilreflekskameraet tidligere, så han vet at det er lurt å være forsiktig.
Guttene hadde det morsomt, og tok flere bilder av hverandre, og andre ting i nærmiljøet. Og det kom noen veldig fine portretter ut av fotoseansen. Jeg tenker ikke alltid på å ta bilde av maten som er med på tur, men naboens turmat ble dokumentert på denne turen, som du ser på bildet over. Dette kameraet kommer nok Elvin til å få låne mer i månedene som kommer. Han synes det er gøy å ta bilder, og da utnytter jeg det og gir han litt opplæring i hvordan han kan ta fine bilder. Han er allerede godt vant med å bruke GoPro kameraet, og det er også veldig gøy å se på filmene i etterkant. Det tar vel ikke så lang tid før vi har laget en ny film fra tur, eller tatt noen fine bilder, som vi kan dele med dere.
I dag har vi vært på langtur til bjørnens rike i Fredrikstad!
I Fredrikstadmarka finner du første, andre og tredje dam. Vi gikk en tur rundt andre dam i dag. Armert med vafler, boller, hengekøyer og glade barn gikk turen ut i marka for å innta bjørnens rike.
Dette er et populært område for å gå på tur, gå på skøyter om vinteren og bade om sommeren. Det er også laget en fin sti med mange utskjæringer av Bjørn. Et perfekt sted å ta med barna på tur!
For vår del var det kosetur i dag. Etter en drøy kilometer ble hengekøyene hengt opp, og vi satte oss i sola for å spise vafler. Litt kald vind, men en fin marsdag.
Hengekøye er for øvrig en vinner på slike turer. Deilig å slappe av litt, med mindre du blir overfalt av et barn eller fire!
Turen vår startet i Oredalsveien, hvor det ble en liten rundt. Vi rastet ved 3. dam, men gikk rundt 2. dam. Til høyre for 2. dam på bildet av kartet over finner du bjørnestien.
I mars kom covid19, eller Koronaen som vi sier, og vi ble alle beordret til hjemmekontor og hjemmeskole. Da var vi ekstremt glade for å bo slik vi gjør, med god plass rundt oss og skogen like i nærheten. Det var da Coronatoppen ble grunnlagt.
Naboen tok med seg sag og øks på åsen der vi bor, og tente et bål og laget en gapahuk. Da var det hele i gang! De neste ukene hadde vi vår egen kohort sammen med to naboer, og mange av ettermiddagene ble tilbragt oppe på åsen, eller Coronatoppen da. Vi hadde med hengekøye, og så laget vi en huske… Hver dag dukket det opp noe nytt.
Ungene var også med. De snekret bord, benker, kasser, en scene kom opp etter hvert, og så gikk vi til innkjøp av en zipline som ble montert. Den går litt i raskeste laget, så mange får seg en overraskelse når de havner opp ned på slutten, men latteren sitter løst og alle ungene koser seg!
Etter hvert kom det en trehytte på plass også, og i påsken kom påskeharen på besøk! Vi har alltid pleid å feire påsken på hytta i Strømstad, men med stengte grenser ble ikke det mulig i år. Det var med stor glede at 7-åringen skjønte at påskeharen hadde funnet oss på Coronatoppen også! Vi fikk en fin utendørs feiring med rebus, påskeegg, pinjata og grilling.
Coronatoppen har blitt et fint sted å dra til når vi trenger en nærtur, har lyst til å spise middagen ute eller bare gå og leke litt. I høst har vi både hatt Halloweenfest for 11-åringens kompiser og bursdagsfest for 7-åringen (når han ble 8) der oppe. Naboen har snekret et kjempefint piknikbord så det å spise middag der er ikke noe problem.
Det å ha et sted å dra til like i nærheten av der du bor er veldig fint! Det trenger ikke å være mer enn en stein, ved et vann, eller en bålplass. Kanskje bare en lekeplass i nabolaget. Turen ut trenger ikke kreve så mye, bare at man kommer seg over dørstokken. Det har coronatoppen bidratt til her i huset i alle fall!
En tur ut 