Når lengselen etter å stå på ski blir for stor, er det fint at SNØ eksisterer på Lørenskog. Vi gravde fram ski og støvler fra garasjen for å finne ut hvordan det er å stå på ski innendørs.
En onsdag ettermiddag etter jobb og skole pakket vi sammen slalomski, støvler, staver og vintertøy for å kjøre til SNØ på Lørenskog. Vi har kjørt forbi på E6 ganske mange ganger, og lenge snakket om at det hadde vært gøy å ta en tur. Vi har jo årsmedlemskap i Skimore (Tryvann, Drammen og Kongsberg skisenter) og da det tikket inn en melding om at vi kunne teste SNØ gratis en dag med medlemskapet var vi ikke vonde å be.
Vi fant fram, og parkerte i parkeringshuset. Herfra var det bare å ta skia på nakken (eller i alle fall under armen) og tusle inn for å stå på ski. Inn faktisk, det føltes veldig rart. Billettene var allerede lastet ned på mobilen, og skibukse og tykke jakker pakket. Jeg hadde helt glemt hvor styrete det er å få på seg alt utstyret, men etter litt streving var vi påkledd alle tre, 12-åringen, 8-åringen og jeg. Alle skistøvler passet også fortsatt, det var jo en bonus!
Skipasset inkluderer oppbevaringsskap, og her bruker du samme QR-kode som billetten til å kjøre på ski, veldig praktisk. Og alt er på mobilen. Alt som ikke skulle inn i snøsonen ble plassert i skap, og vi scannet oss inn i snøsonen. Når du først er der inne, trenger du ikke bruke noen form for kort eller billett. Der var det omtrent akkurat like kaldt som lovet, -4 grader. Jeg hadde nesten glemt hvor kaldt -4 grader føles ut. 8-åringen lurte på hvorfor de ikke hadde vindmaskin, han synes tydeligvis det var litt rart at vi skulle stå på ski mens det var vindstille. Vi to andre var i grunn glad for det.
SNØ er faktisk ganske stort, selve bakken er over 500 meter lang, og det er stolheis inne – under tak! Det er også et lite barneområde med heisbånd, og en tallerkenheis ved siden av den grønne bakken. Mens vi satt på stolheisen kunne vi se hele bakken med hopp, rails, humper og ikke minst isklatreveggen som også er plassert der inne. Det var ikke så mange mennesker, så det var god plass i bakken. Vi tok heisen til toppen, og satte utfor. Bakken har variasjoner av grønn og rød vanskelighetsgrad, samt en park med hopp og rails. Det føltes veldig ekte å stå på ski der, og bildene av folk som står på ski ned fjell på veggene hjelper til på følelsen.
Etter noen turer opp og ned oppdager jeg at jeg har lite strøm på telefonen, så jeg går inn for å hente en powerbank. Problemet er at innen jeg kommer inn så er telefonen tom for strøm. Her kommer den lille svakheten fram – billetten på mobilen som både åpner skapet og slipper meg inn igjen i snøsonen. Etter å ha fått tak i en ansatt løser derimot dette seg veldig raskt! Hun hjelper meg inn i skapet, slik at jeg får hentet powerbanken. Og da er jeg «good to go» igjen!
Over bakken er det bruer. På disse bruene er det langrennsløyper. Så her kan man trene langrennski hele året rundt. Det er jo egentlig litt sprøtt at man trenger en innendørs skiarena i Norge, men selv her i landet er det store deler av året som er snøfritt. Jeg liker tanken, og om vi hadde bodd nærmere skal du ikke se bort i fra at vi hadde kjøpt en eller annen form for medlemskap der.
Det ble mange turer ned og opp igjen, både i stolheisen og tallerkenheisen. Begge gutta storkoste seg med hopp og humper, og bare slalomkjøring ned bakken. Dette var en veldig god smak på hva som snart kommer. Vi krysser fingrene for at det snart blir snø sånn helt på ordentlig.
I området rundt snøsonen er det flere butikker og restauranter. Vi utforsket ikke det området denne gangen, men jeg kan se for meg at her er det fint å plassere foreldre som ikke vil stå på ski, eller kanskje besteforeldre. Eller bare et sted for resten av familien å ta en pause i skikjøringa.
Vi kan konkludere med at vi anbefaler en tur hit, det var gøy både for små og store. Og så anbefaler vi å ha nok strøm på mobilen. Husk også at kulda gjør at batteriet går fortere tomt…
En tur ut 