Vinter – En tur ut

Test: Omnia turovn

Omnia er en turovn der du kan lage det du vanligvis lager i stekeovnen hjemme, på tur! Jeg har hatt med ovnen på speidertur, og deler noen erfaringer her.

Først og fremst, Omnia turovn veier ikke veldig mye, men det er litt størrelse på den. Den vil ta litt plass i sekken, så kanskje ikke den du tar med på de lengste turene. På en mellomlang og kort tur derimot, eller der du ikke teller gram på utstyret, er dette et ypperlig turtilbehør når du skal lage noe å spise.

Omnia består av en smultringformet form, et lokk og et slags fat under. Fatet og formen har et hull i midten, og det er her magien skjer. Lokket dekker hele, så det skapes en ovnfunksjon inne under lokket. Det finnes en rekke tilbehør også. Jeg valgte en variant der det fulgte med silikonform, rist og grytekluter i esken. Speidersport har et utvalg av varianter til Omnia, det er der jeg kjøpte min.

Du kan bruke Omnia på alle varmekilder, men den er ikke kompatibel med induksjon. Steketiden vil selvfølgelig variere ut i fra hva slags varmekilde du bruker, men det vil du lære deg ganske fort. Du kan bruke den på bål, på kokeplata hjemme (så lenge det ikke er induksjon), på gass, på en vedfyrt ovn etc. Så langt har jeg selv forsøkt på vedfyrt ovn og på stormkjøkken med gassbluss.

På vedfyrt ovn forsøkte jeg å lage kanelboller. Brukte en ferdigrullet pizzadeig og smørte på smør, kanel og sukker, og rullet den sammen slik at den dekket bunnen i formen. Det var god fyr i ovnen av den gammeldagse typen du fant på kjøkken før de fikk ovn. Men det var nok ikke god nok fyr, for det tok tid! Smøret smelta og kokte i bunnen av formen, men det tok veldig lang tid å få kanelbollene gjennomstekt. Etter over en time var de spiselige, men etter vår mening fortsatt litt deigete. Så ikke en stor høydare. Kanskje det funker bedre med enda varmere ovn!

Neste forsøk var å lage lasagne på primus ute i -13 grader. Jeg hadde med ferdigstekt kjøttdeig og Dolmio lasagnesaus og Bechamelsaus på glass, samt lasagneplater og mozarellaost. Dette la jeg lagvis i formen, og ventet spent på resultatet. Måtte av med lokket opptil flere ganger for å sjekke resultatet, og etter ca. 45 minutter så det ferdig ut. Dette måtte prøves! Så unektelig ut som i ovnen hjemme.

Vi var tre ledere som tok en smak, og ja jeg vet at mat ofte smaker bedre på tur, men kommentaren «dette er den beste lasagnen jeg noen gang har smakt!» traff godt fra en av lederne. Må i grunn si meg enig i det. Der leverte Omnia virkelig! Det er ingen tvil om at den blir fast inventar på alle turer hvor jeg gidder å bære den framover!

Her er den offisielle siden til Omnia, med mange gode tips til retter du kan lage.

Test: Therm-a-Rest z lite liggeunderlag

Du har garantert sett Thermarest Z lite liggeunderlag på TV i det siste, i alle fall om du har sett på 71 grader nord, Monsen på villspor eller et annet turprogram. Tilsynelatende alle har det liggeunderlaget stroppet på sekken sin, i sølv og blå eller gul.

Enkelt og greit å feste på sekken. Veier 410 gram.

Så hvorfor har alle dette liggeunderlaget? Jeg lurte jo på det jeg også, så måtte google meg fram til det for en god tid tilbake, og bestilte et. Kiloprisen er ganske stiv, men det gjør ikke så mye når man får et veldig lett liggeunderlag som veier mindre enn halvkiloen.

Underlaget har en R-verdi på 2, noe som tilsvarer vår, sommer og høst. Det egner seg ikke til å sove på når gradestokken bikker 0, i alle fall ikke alene. Det funker fint sammen med et annet underlag da, selv om det blir litt kaldere. Men som sitteunderlag fungerer det veldig fint hele året. I tillegg til overnatting i hengekøye og under presenning har vi brukt det på langrennskiturer, i slalombakken, på hengekøyetur, på stranda, i hagen på en benk, på skøytetur, i hengekøya på dagstur… Lista er lang.

Praktisk å bare brette ut når man skal ha en pause

Hovedgrunnen til at jeg bestilte underlaget var faktisk at minstemann hadde vært på sin første småspeidertur med oppblåsbart liggeunderlag. Han klarte ikke å blåse opp dette selv, og hadde heller ikke spurt en voksen. Ergo, han lå på et rimelig kaldt underlag uten luft, under en presenning, på sin første speidertur som 7-åring. Han trengte et underlag som var litt enklere å håndtere, derfor bestilte jeg dette.

Han har derimot ikke fått lov til å beholde det for seg selv. Det er min absolutte favoritt til dagsturer sommer, vinter, vår og høst, og ikke minst i hengekøya og til overnatting når det ikke er spesielt kaldt ute. Men jeg liker det aller best til dagsturer! Det er lett å ta med, enkelt å folde ut, og så mye romsligere enn et lite sitteunderlag. Og så gir det så morsomt mønster på snøen når man løfter det opp etter rasten er ferdig! Eggekartongmønsteret gjør også at det er mer behagelig å sitte på, rett og slett litt fjæring.

Nå er i alle fall tiden inne for å skaffe minst ett til Therm a Rest z lite underlag, sånn at det ikke blir så mye krangling når vi skal på tur med familien, for det er nemlig ikke bare jeg som har blitt glad i dette underlaget!

Et lite utvalg steder som selger Therm-a-Rest z lite:
Outnorth
Milrab
Sportsnett
Hekta på tur
Fjellsport

En liten hvil på Thermarest z lite i slalombakken

En strava hver dag i ett år – hvordan gikk det?

I midten av november 2020 bestemte jeg meg for å logge en aktivitet hver dag i ett år, aller helst ute. Hvilke effekter ga det? Ble livet mitt noe bedre av den grunn? Kom jeg i bedre form? Hvilken effekt det hadde skal jeg fortelle mer om her.

Utover høsten 2020 ble jeg skikkelig slapp og syntes det var var digg å sitte på sofaen å se på TV, og pusle med ting hjemme. Men så skjønte jeg at jeg hadde blitt slapp, trengte mer luft og noe måtte gjøres. Valget falt på å registrere en økt på treningsappen Strava hver dag. Fordelen med Strava er at du kan registrere alt fra gåturer, kajakkturer, skøyteturer, skiturer og spinning til løping og boksing. Jeg er glad i å gjøre varierte aktiviteter, så det passet meg veldig bra.

Den aller første økta jeg registrerte i rekken av 365 dager var en gåtur mens eldstemann var på trening. Økt to var en sen kveldstur her i nabolaget hvor jeg bor. Økt tre ble den samme turen som økt to. Jeg var i gang. Noen dager var motivasjonen på bånn, men jeg angra aldri på at jeg faktisk kom meg ut når jeg minst hadde lyst til det! Motivasjonen økte i takt med antall økter. Jeg begynte å registrere de med nummer for å holde kontroll.

Så hvordan gikk det utover året? Jeg kjente på at den allmenne formen ble bedre, motivasjonen til å komme meg ut ble lettere og flere ganger hadde jeg med venner eller familie ut. Når snøen kom ble det skiturer, noen dager i slalombakken ble registrert, og også mange skøyteturer på Langen og andre vann i området. Om jeg ikke rakk noe annet, så ble det en kilometer rundt åsen her vi bor. Ut skulle jeg! Så fort isen gikk på vannet ble det padleturer med naturopplevelser som bever, soloppganger og solnedganger.

I løpet av hjemmekontortiden har jobbteamet mitt hatt walk and talk møte flere ganger i uka. Gjør underverker for jobbmotivasjonen resten av dagen!

Så, hva gjorde dette med meg? Den største gevinsten er gleden av å være ute, få naturopplevelsene og det å ta bilder av det jeg ser, og dele opplevelsene med andre. Jeg ble mer aktiv på instagram og andre sosiale medier. Men den største overraskelsen var nok den mentale helsa! Jeg oppdaget fort at det var der jeg hadde mest å hente, disse turene gjorde noe med meg! Jeg gikk ikke (nevneverdig) ned i vekt, jeg ble ikke spesielt mye bedre trent. Det var ikke utholdenhetstreninga jeg var ute etter. Jeg var bare ute etter å komme meg ut, få luft, få opplevelser, og ta bilder.

Jeg elsker å dele bilder fra turene mine på Instagramkontoen min

Så, hva skjedde når 365 dager hadde gått? Jo, da stoppet jeg. Jeg ble sittende inne igjen, og ble i dårlig humør av det. Etter to uker innså jeg at jeg bare må fortsette – på ubestemt tid. Så nå skal jeg fortsette med å komme meg ut, gå på skøyter, gå på ski, gå turer, møte venner, ta med familiemedlemmer, og ikke minst ta bilder og dele på Instagramkontoen min en_tur_ut!

Dag 50, år to. Det skal ikke så mye til, noen km rolig skøytetur med minstemann er godt for den mentale helsa, og litt sol på kjøpet så blir alt så mye bedre!

Test: Bergans Birkebeiner jr 30 liter og 40 liter ryggsekk til barn

Vi har testet ryggsekkene Bergans Birkebeiner jr. 30 liter og 40 liter til barna en stund nå. Det er ikke lett å finne gode ryggsekker til barn, og vi var spent på hvordan disse to sekkene ville være til 8-åringen og 12-åringen. Sekkene har blant annet vært med på helgetur i Østmarka, småspeidertur, dagstur og fjelltur i Skarveheimen.

I kjelleren vår finner du et utvalg av sekker i de fleste størrelser. Alt fra 8-liters barnehagesekk til 85-liters tursekk for voksne. Vi er mye på tur, og har testet ut ganske mange sekker til 12-åringen de siste årene. Hver eneste gang har han klaget på at han får vondt i skuldrene, og at sekken er ubehagelig. Flere ganger har vi sendt med han voksensekker – alt fra 20 til 35 liter, men de er alltid for lange i ryggen til at hoftebeltet avlaster slik det skal.

Speidersport (ikke sponset) har testet ut utstyr til speidere over mange år, så jeg forsøkte å bestille en Bergans Birkebeiner jr. 40 liter sekk for et par år siden. Første gangen 12-åringen brukte den hørte vi ingen klager! Suksess! Da 8-åringen skulle på sin første småspeidertur fikk han låne denne sekken. Den ble helt full, og han gikk flere kilometer med den på ryggen uten problemer! Suksess igjen! Derfor bestilte vi en litt mindre versjon til han, som er mer anbefalt for hans aldersgruppe og rygglengde.

Så hvorfor var det suksess?
– Først og fremst, Bergans har klart å lage en sekk med gode (og enkle) justeringsmuligheter på ryggen. Den er lett å tilpasse barnas rygg, slik at den sitter helt perfekt. Det gjør at hoftebeltet faktisk gjør jobben med å avlaste skuldrene. Skulderstroppene sitter også godt inntil og er formet rundt skulderen, så du får ikke effekten hvor skulderstroppene drar skulderen bakover.
– Sekken er veldig lett. Det er ikke en tung sekk i utgangspunktet.
– Sekken har god størrelse, det er plass til mye. Den føles romslig innvendig.
– Regntrekk følger med. Perfekt når det starter å regne på turen. Men om du vet det blir en våt tur, anbefaler jeg å pakke i drybag oppi sekken, da holder alt seg tørt.
– Store og gode mesh sidelommer hvor du enkelt kan plassere vannflaske, termos eller andre gjenstander du trenger å få tak i.
– Klipsene er solide, men likevel enkle å åpne for barnehender.

Store og gode sidelommer. Se at sekken sitter godt rundt skuldrene.

Det har blitt en ny verden å gå på tur for vår del nå, for vi vet at sekkene ikke hindrer barna å gå den turen de ønsker på grunn av vondter på skuldrene og i ryggen. Med litt gjennomtenkt pakking har guttene plass til at de trenger til en helgetur, inkludert klær, sovepose, underlag og av og til hengekøye, tarp og myggnetting.

Vi voksne og barna kan virkelig anbefale Bergans Birkebeiner junior sekk!

Ski for svømming

Nok en gang stenger store deler av samfunnet ned, og vi blir tvunget til å gjøre endringer i rutinene våre. For 12-åringen innebærer det at svømmebassenget er stengt, og trenerne er nok en gang flinke til å finne alternative løsninger.

Skitrening og spesielt staking er en treningsform som trener mange av de samme muskelgruppene som i svømming. Derfor har svømmeklubben i flere runder hatt skitrening som alternativ trening når bassenget har vært stengt. Nå er det slik at det ikke er allverdens med snø her, til tross for et sjokk-snøfall forrige uke. Men på golfbanen på Greverud lager de kunstsnø og vedlikeholder skiløypa så lenge det er mulig.

I dag ble svømmetreninga på Greverud – i form av langrenn. Jeg tok også med mine ski, og gikk noen runder i stedet for å se på. Hver runde er på litt i overkant av 1,5 kilometer. Det ble en fin økt på langrenn for min del, mens jeg observerte de tre svømmerne som hadde møtt opp fra sin kohort gå flere runder på ski. Om du bor på denne kanten av Oslo, og ønsker å gå noen runder på ski, så er det i aller høyeste grad fortsatt mulig på Greverud!

Slik ser runden på Oppegård golfklubb ut nå.

Ut på langtur

I dag har vi vært på langtur til bjørnens rike i Fredrikstad!

I Fredrikstadmarka finner du første, andre og tredje dam. Vi gikk en tur rundt andre dam i dag. Armert med vafler, boller, hengekøyer og glade barn gikk turen ut i marka for å innta bjørnens rike.

Dette er et populært område for å gå på tur, gå på skøyter om vinteren og bade om sommeren. Det er også laget en fin sti med mange utskjæringer av Bjørn. Et perfekt sted å ta med barna på tur!

For vår del var det kosetur i dag. Etter en drøy kilometer ble hengekøyene hengt opp, og vi satte oss i sola for å spise vafler. Litt kald vind, men en fin marsdag.

Hengekøye er for øvrig en vinner på slike turer. Deilig å slappe av litt, med mindre du blir overfalt av et barn eller fire!

Turen vår startet i Oredalsveien, hvor det ble en liten rundt. Vi rastet ved 3. dam, men gikk rundt 2. dam. Til høyre for 2. dam på bildet av kartet over finner du bjørnestien.

To blå knær og et fornøyd hode!

Skøytesesongen er definitivt ikke over for i år, jeg tør nesten påstå at den er på sitt beste. I alle fall hvis du har litt peiling på god og dårlig is.

Denne uka har jeg vært flere småturer på Svartkulp og Brokkenhustjern. Os-hullene begynner å synes litt her og der, men de er tydelige. Det er der isen legger seg først og går først.

Lørdag morgen fikk jeg med meg Torkjel for å gå en tur på langen. Vi valgte å starte i Vellumstadvika da deler av isen ved Bru begynner å tynnes nå, siden Bruelva kommer inn der.

Lite folk, glatt is med noen rugler, sola skinner nesten gjennom skydekket. Dette er digg! Men se deg for, det er sprekker som lurer litt her og der. Først holder jeg på å tryne da skøyta skjærer litt gjennom overflaten. Noen minutter senere er det Torkjel sin skøyte som finner en sprekk, men han redder seg inn og holder seg på beina. Men så smeller det! Skøyta mi finner en liten sprekk og det neste jeg vet er at jeg ligger langflat, og vannflaska fra sekken fyker som en rakett bortover isen. Men jeg er like hel, bare litt såre knær… Bare stoltheten som fikk seg en knekk.

Veldig fin is på Langen nå

Vi fortsetter turen til enden av vannet, snur og sklir tilbake. Temperaturen ligger rundt 0, og det er så og si vindstille. Vi avslutter den 15 km lange turen gjennom bjørkeskog. Ikke hver dag man går på skøyter i sikksakk mellom trær. Nok en fin tur denne vinteren!

Torkjel går sikksakk mellom trærne.

Blå himmel og hvit snø, tre dager på rad!

Årets vinterferie ble tilbragt i Ål. Vi fant en leilighet på finn.no som vi fikk leie, og det ble et godt utgangspunkt for turer i området.

I videoen fra vinterferien ser det jo ut som alt er bare fryd og gammen, blå himmel, sol, snø, glade barn. Mesteparten av tiden stemte jo det. Men på dag to tok vi turen til Bergsjø for å gå på langrenn. Det blåste en del da vi satte av gårde, men vi hadde deilig medvind i helt nypreparerte løyper med DEN utsikten over snøkledde topper.

Etter et par kilometer står vi på toppen av en laaaaang og deilig nedoverbakke. Men både Torkjel og jeg vet at den er TUNG å gå oppover igjen i motvind. Vi beslutter å snu mens leken er god, men det er det to gutter som ikke er helt enige i. De vil jo ned den bakken! Nå er det jo sånn at vi voksne stort sett vinner slike diskusjoner, og det var ikke mange meterne før det var to gutter som skjønte hva vi mente. Det å gå på langrenn i motvind var plutselig ikke så gøy! Det er ikke uten grunn at det var et kite-eldorado på Bergsjø denne lørdagen. Vi kom oss over vannet og fant en sitteplass litt i le for vinden. Det var godt å få i seg litt brødskive og varm saft. Humøret var på topp igjen.

Like nedenfor rasteplassen vår hadde noen bygget en kjempestor snøborg med mange tuneller og rom. Det var stor stas å utforske alle kriker og kroker.

En video som viser mye blå himmel, sol og snø. Tre dager med aktiviteter i Ål og Hemsedal.

Siste dagen i ferien hadde vi en overraskelse til Elvin og Theo. 15 minutter unna leiligheten lå Skarslia ski og kjelkeanlegg, med Norges lengste kjelkebakke. To kjelkebakker faktisk! Det kunne vi ikke få la være utestet, så etter vi hadde pakket sammen alt i bilen, gikk turen til bakken. Det var ikke mange mennesker der, og vi fikk bakkene så og si for oss selv. To bakker på halvannen kilometer hver, med fart og spenning for både store og små. Siden det var 10-års grense for å kjøre alene fikk Elvin sitte på med oss voksne på tur, og storkoste seg med snøsprut og høy fart. Dette anbefales på det varmeste til alle som liker fart og spenning.

For de som også kunne tenke seg å reise til Ål følger litt info fra der vi bodde og det vi gjorde her:

Vi leide leilighet på Actif hotell privat gjennom finn.no.

Første dagen sto vi på slalom i Hemsedal. Det tok litt under en time å kjøre.

Kjelkekjøringa foregikk i Skarslia. Klikk her for mer info.

Vi gikk på langrenn ved Bergsjø, og fant parkering like før Bergsjø leiligheter. Det kostet 70 kroner å parkere der for en dag.

Skal jeg gi deg et tips?

I dag har vi kjørt nedoverski, og dagen var helt strålende! Det er selvfølgelig alltid like mye kaos når vi skal ut av bilen, få på slalomsko og hjelm, og passe på at vi har med alt vi skal av utstyr. Men når vi kommer i bakken er det glemt.

Årets vinterferie tilbringes i Ål, hvor vi har leid en leilighet på Actif hotel. Den ble funnet på finn, ikke så lenge før ferien. Helt strålende.

Leiligheten er i bunnen av en slalombakke. Men så kom jeg på at Ål ikke er så langt fra Hemsedal. Og vi har årskort i Tryvann, nærmere bestemt gjennom Skimore (ikke sponset). Inkludert i årskortet er et dagskort i Trysil og ett i Hemsedal. Det er her tipset kommer inn i bildet. Vi booket dagskort i Hemsedal for noen dager siden og «sparte» 1950 kroner! Det føles ekstra greit når årskortet koster oss 600 kroner i måneden, for hele familien!

Så i dag har vi hatt en strålende dag i Hemsedal. Sol, glade barn og mange turer opp og ned. Vi hadde med termos, sjokolade og smurte baguetter og fikk oss en pause på en benk litt utpå dagen.

Vi er dødsslitne i beina alle sammen, og satser på at det er igjen litt energi til en langrennstur i morgen.

Fra toppen av Hemsedal, Totten. Over 1400 høydemeter. Det blåste ganske kraftig, men FOR en utsikt!

Kortreist og enkel båltur

Søndag våknet vi til nok en dag med gnistrende vintervær. Vi bestemte oss raskt for at den skulle inneholde familietur, kanelboller og bål.

Litt utpå dagen gjør vi oss klar til tur. I sekken pakker jeg: Kakao, varm saft, te, hengekøye, ullteppe, sjokolade, vann, sitteunderlag, kniv, ved, ekstra ullgenser og tortillawraps i folie fylt med ost, skinke, mais, paprika og tomat. I sekken har vi også alltid litt dopapir, fyrstikker og enkelt førstehjelpsutstyr.

Også denne helgen går turen fra parkeringsplassen på Sandbakken og oppover mot Tømmerholtjern. Vi stopper på Sandbakken og kjøper tre kanelboller og et skolebrød. Litt luksus må vi ha med! Turen oppover stien i dag gir mange stopp. Flere bekker har fryst til is, og gutta koser seg med å skli nedover der det er mulig. Naturen er ganske spennende nå med lite snø og masse is.

Like før vi kommer til Tømmerholtjern går det en sti vil venstre oppå åsen. Det er hit vi har bestemt oss for å ta turen i dag. Bare to-tre hundre meter fra krysset er vi oppe på åsen hvor sola skinner. Vi henger opp hengekøya og går i gang med å finne litt kvister.

I dag er det ikke så lett å fyre opp bål, men vi lykkes etter en stund. Det er -12 grader, vindstille og sola viser seg så vidt over åsen. Til slutt er det god fyr på bålet og vi kan legge på foliepakkene med tortillawraps. Elvin er sååå sulten og kan ikke vente! Vi vet at det er bollene som frister mest, men det er greit med litt mat i magen først.

Det smaker godt med wraps. Så er det bollekos! De har blitt litt kalde, så vi legger de litt ned i restvarmen på bålet. Nam! «Dette er den beste middagen i år!» Sier Elvin.

Klokka går fort når man har det gøy, og det begynner å bli mørkt. Vi pakker sammen og begynner hjemturen. Jeg kjenner at tærne begynner å bli kalde, så det er godt å bevege seg, få igjen varmen. Vi har med to rumpeakebrett, og turen ned igjen går veldig fort. Begge gutta koser seg med å ake der det er mulig. Vi krysser fingrene for like fint vær neste helg!

Briller som dugger og årets kjipeste skispor

Elvin og jeg skal på skitur, det går ikke helt som planlagt. Vi starter dagen sent i dag. Gutta spiller og vi sover lenge. Deilig. Etter frokost drar Torkjel og Theo på en lengre skitur. Elvin og jeg tar det litt roligere.

Etter pakking av en flaske saft og to Stratos er vi på leting etter skiskoa til Elvin. De kan jo ikke være så langt unna, de ble brukt for bare noen dager siden. Etter noen runder dukker de opp, i en av mange blå IKEA-poser i kjelleren. Skoa er på, og vi kjører til parkeringen ved Stallerud-hytta. Det er strålende sol, blå himmel, vindstille og ti minusgrader.

Jeg kikket på Skiforeningen sitt løypekart før vi dro. Ingen nykjørte løyper i vårt område på noen dager, men denne løypa pleier å være fin. Vi går de få meterne fra bilen og opp til løypa. Nedtur! Hvor er løypa? Vi ser konturene av noe som har vært skiløype en gang, i kanten… nå er det fotspor over alt! Vi spenner likevel på oss skia og går et par hundre meter mot krysset ved hytta. Men det er ikke tegn til bedre spor. Flere folk passerer oss gående og joggende.. her har vi bomma! Vi snur, Elvin lurer litt på hvor sporene er, men humøret er på topp!

Dårlige skiløyper men humøret er på topp enn så lenge

Så får vi øye på naturens egen sklie! En bekk har fryst skikkelig til. Vi tar av skia og Elvin tester. Joda, den skia fungerer utmerket. Vi blir en stund og leker på isen.

Naturens egen sklie

Etter en stund går vi videre. Vi studerer og tar bilder av iskrystaller, og jammen meg er det noen istapper på fjellveggen også. En liten stund glemmer vi de elendige skisporene. Helt til Elvin faller og lander hardt på rumpa. Da er ingen ting gøy en liten stund. Brillene dugger, og Elvin ser ingen ting!

Etter noen hundre meter snur vi. Dette gidder vi ikke. Vi bestemmer oss for å dra hjem og ta på skøyter og gå på isen hjemme i stedet.

Den siste lille bakken ned til parkeringsplassen ramler Elvin. «Ååååh, hvorfor er det så mange store hull i løypa?!» Det er fotspor det Elvin…

I morgen går vi en tur på beina også, men ikke i skiløypa 😉

Turen i dag startet ved parkeringen like ved Stallerud-hytta langs Vevelstadveien. Vi gikk først til venstre opp til selve Stallerud-hytta før vi snudde. Vi kom ikke lenger enn bak «Bulk Park» byggene før vi snudde. Totalt to kilometer.

Noen ganger blir turen mye bedre enn du håper!

«I dag SKAL vi ut på tur!» Det er søndag og vi spiser frokost sammen, det snør litt ute, og vi har startet på et par ryddeprosjekter inne. Da er det lett å bli oppslukt i det vi driver med, og glemme å komme oss ut. I dag har vi planer om en nærtur som vi har gått mange ganger før!

Turen vi har planlagt går til Tømmerholtjern i Østmarka. Du kan starte fra parkeringsplassen ved Sandbakken, og gå veien opp til Sandbakken. Akkurat passe langt for små bein, ca. 800 meter. Akkurat nå er det stengt der, men de har åpent utsalg i kiosken onsdag-søndag. På baksiden er det en stor plen, hvor det går en blå og rødmerka sti oppover til høyre. Det er dit turen går.

Stien oppover er en slags gammel kjerrevei. Følg den noen hundre meter opp, så vil den blå og den røde stien dele seg. Hvis du ikke følger godt nok med, mister du dette krysset. Du skal opp til venstre, og følge blåmerkinga. Det er noen høydemeter opp, før stien flater ut over en åsrygg. Etter en liten stund ser du vannet. Når du kommer til vannet, holdt stien til venstre, og du vil se en opparbeidet bålplass. Dette er et populært turmål, og det er stor sjans for at noen har kommet før deg på en fin turdag.

Nå er det litt snø i marka. Akkurat nok til at det er noen oppkjørte skispor, men akkurat lite nok til at det går fint å gå på sti også. Vi kom oss ut ganske sent denne søndagen. Vi passerer noen som aker på Sandbakken, før vi tusler videre oppover stien. Snøen er kram, og vi ser hvem som klarer å treffe trestammene med snøballer. Det er jammen ikke lett! 8-åringen er litt sliten, og vi finner fort ut at han er litt for godt kledd. En ulljakke blir tatt av og lagt i sekken, da ble det litt lettere å gå!

I sekken har jeg to flasker vann og to Kvikk Lunch, vi spiste en god lunch rett før vi gikk ut. Opp til Tømmerholtjern er det ca. 1,7 km fra parkeringsplassen, så akkurat passe for en ettermiddagstur. Da vi kommer fram, er det fortsatt glør i bålet fra de forrige turgåerne. Vi legger på noen kvister vi finner rundt i området, og vipps så har vi et deilig bål! Gutta leker på isen, og lager tegninger i det lille snølaget på toppen. De koser seg. Jeg sitter på tømmerstokken ved bålet og nyter stillheten, varmen fra bålet, og gutta som er venner. Det er sånne øyeblikk som gjør disse turene så verdifulle!

Vi går ned igjen i skumringen, det går en del raskere enn turen opp. Nå er vi klare for en uke med hjemmekontor, hjemmeskole og stopp i all trening. Jeg tror jammen meg vi må på tur hver dag!

Dagens tur. Nederst på kartet er Sandbakken parkeringsplass, og øverst er Tømmerholtjern. Svingen til venstre midt på er Sandbakken.

En gang, og så en gang til!

Noen ganger får man bare ikke nok, og må tilbake dagen etter. Slik ble det i helgen. Lørdag dro vi til Maridalsvannet for å gå på skøyter, etter å ha sett utallige bilder av soloppganger og solnedganger på vannet den siste uken.

Det ble jo skøyteis, men så kom det snø like etterpå. De fleste vannene er dekket av snø. Som jeg skrev på fredag, så brøytet lokale ildsjeler skøytebane på Langen. På Maridalsvannet er det naturen selv som tok grep, og blåste all snøen av vannet. Resultatet: Stålis med noen snø-øyer utover hele vannet. Magisk!

Det var litt surmuling i heimen da jeg foreslo å komme oss av gårde tidlig lørdag morgen. Ikke alle var like fornøyde med det. Torkjel ville nok helst sove litt lenger, og ungene hadde mer lyst til å bruke et par timer på å spille. Men lørdag vant jeg, og når klokka var kvart på ti satt vi i bilen. Riktignok 45 minutter senere enn jeg egentlig hadde tenkt. Det hører med til historien at termometeret viste 20 blå da vi sto opp. Jeg trøstet meg med at Siggerud er det kaldeste stedet på jord, og at det sikkert var varmere ved Maridalsvannet. Jeg hadde rett, der viste gradestokken -13, det var knallblå himmel og sola hadde nettopp stått opp. Heldigvis var det fortsatt god plass på parkeringsplassen.

Vi stablet skøyter og hjelmer på akebrettet, og gikk det lille stykket ned til vannet. Alle fikk på skøyter, og magien startet. FOR en is! Bildene jeg hadde sett var ikke løgn, om mulig var det enda bedre enn jeg trodde. Isen var helt blank, og det var fullt mulig å se tykkelsen i sprekkene. Jeg tipper 20-30 cm. Da vi startet, var vi nesten helt alene utpå isen.

Vi gikk noen hundre meter før Elvin mente han var sulten. Opp med en sjokoladebit. Rart hvordan den sjokoladebiten utvider energien og rekkevidden noe helt enormt. Theo skulle nok helst ønske han hadde med noen jevnaldrende å leke med. Familietur var vel kanskje ikke det største på ønskelista denne dagen. Men han var helt enig at det var fantastisk is, og fantastisk vær!

Etter en stund fant vi oss en «snø-øy», og fant fram varm saft, kakao og brødskiver med nugatti. Det smakte godt etter noen kilometer på isen. Både Elvin og Theo fikk prøve seg med å sitte på akebrettet mens pappa dro og svingte i full fart, til stor glede for gutta! Det blir man aldri for stor til!

Etter noen timer på isen bar det hjem. Søndag var planen å dra på skitur. Men så pratet vi med fetter Benjamin. Han og tante-Tuva var veldig klare for å bli med på skøyter de også. Så da ble det reprise på søndag. Riktignok uteble sola, men isen var like fantastisk og vi fikk oss rundt en mil på isen i dag også. Det er ikke mange som gikk like langt utpå vannet som oss, og det oppleves som å være nesten alene, til tross for flere hundre mennesker på skøyter ved bredden av vannet. Alle var enige om at de burde ha gått lenger ut, men glade for at de ikke gjorde det.

Nå er vi spent på hva været denne uka vil bringe. Blir det mer skøyter i år, eller var dette det for denne sesongen?

I dag var det helt greit med hjemmekontor

Det er klar himmel, -18,9 grader og snøen knaker under beina våre. Klokka er 06.50 når vi står opp til nok en hjemmekontordag. «Torkjel, blir du med på skøytetur i lunchen?» Noen lokale ildsjeler har måket en 8km lang skøytebane på Langen. Torkjel er med!

Dagen starter som vanlig med frokost, pakking av sekker og en avsjekk på hvem som skal ha med hva i dag. Elvin skal ha uteskole, og har fått beskjed om å ta med rattkjelke og en vedkubbe. Han ville ikke ha med pølser i dag, fersk tortellini med pesto i mattermos var mye mer fristende. Pasta kokes, kakao lages, frokost spises, sekker pakkes. Det er mye som skal skje her i huset på morgenen.

Det er krise når bilen skal pakkes. Kjelka går ikke inn i bagasjerommet på Kona’n. Da må Leafen ut av garasjen og trå til, og 8-åringen er fornøyd. Ungene kjøres til skolen, og arbeidsdagen kan begynne.

Vi følger med på gradestokken, den ser ikke ut til å gå høyere enn -17 grader. Blir det skøytetur likevel? Joda, vi konkluderer med å ta på varme klær. Stillongs, ulltrøye, skibukse, Ulvang Rav genser (elsker den genseren!), ullhals, dunjakke, fjellsko, lue og votter. Vi er klare! Vi kjører de få minuttene til Bru, der Langen starter og parkerer. Sola har stått opp, og det er knallblå himmel! Gradestokken i bilen viser -16 grader. Joda, dette må vi bare gjøre! Vi kommer oss ned på isen, og får på oss skøytene. Torkjel er litt bekymra for at fingrene skal fryse fast i metallfestene til skøytene. Det går fint, alle fingre i behold. Vi har begge såkalte turskøyter eller markaskøyter, som festes på fjellskoene våre. Genial oppfinnelse!

Vi begynner å gå utover. Det har vært overvann i begynnelsen, og isen er veldig ruglete. Jeg sliter litt med balansen, men kommer meg over. Endelig, stålis med et tynt snødryss på. Det er måket veldig fine skøytespor, flere meter bredt. Ved siden av er det skiløyper – både klassisk og skøyting. Langen er lang, det sier seg selv fra navnet på vannet. Det går fra Bru ved Siggerud til Høljern i Ytre Enebakk. Sist vi var her var i høst, da vi padlet hjemmefra til Våg i Ytre Enebakk. I dag er det skøyter som er framkomstmiddelet.

Etter noen hundre meter kommer vi ut av skyggen, og sola blender oss. FOR en dag! Det er kaldt, og vi hører isen smeller under oss. Et godt tegn på at det er trygg is akkurat her. Mesteparten av isen er kjempefin, litt ruglete noen steder, og et par steder har det vært litt overvann. Jeg blir sliten i anklene til å begynne med, men det går over. Etter hvert er det i lårene jeg kjenner det, og til sist i hoftene. Jeg har tatt med meg skistaver for å få litt bedre fart, og de er fine å bruke til å avlaste litt med innimellom Vi kommer oss til Gjersenga badeplass, og finner ut at vi skal gå til enden av vannet. Nesten i enden går vi forbi to andre skøyteløpere. De eneste vi har sett i dag!

Turen tilbake går like radig. Nå har flere mennesker kommet seg ut, og vi møter et par til på skøyter, og noen som er ute og lufter hundene sine. I det vi kommer tilbake til bilen har vi gått litt i overkant av 15 kilometer. En utrolig deilig tur! Ikke ble vi kalde heller, sånn bortsett fra Torkjel sin ene stortå. Jeg vil anbefale alle som har mulighet til å teste ut Langen i helgen. Sporene er kjempefine, og jeg sender en takk til de lokale ildsjelene som bidrar til at dette er mulig! Tusen takk!

Her er kartet over turen vår i dag, og hvor løypene er kjørt.

Godt nyttår!

Da var plutselig 2020 forbi – året da vi begynte å være enda mer ute! Vi har alltid tilbragt mye tid ute, men vi har også reist en del. Reisene våre til utlandet ble erstattet med turer i nærområdet. Også nyttårsaften 2020 ble tilbragt ute, på 910 høydemeter i Rondane.

Etter et par dager med julefeiring, aking og herjing i snøen hos min familie på Lillehammer, gikk turen videre oppover Gudbrandsdalen til Kvam. På Kiwi møtte vi våre faste turvenner for å handle inn til hyttekos, bålkos, middagskos og annet kos i noen dager på fjellet. Kjøreturen opp foregikk nesten uten spennende hendelser. Bare en liten utgraving av vår bil måtte til, før vi kunne kjøre videre. Ikke alltid like lett å vite hvor veien slutter og snøfonna i grøfta starter…

Vel framme ble to biler tømt, og 8-åringen, 11-åringen og de to andre barna gikk ut for å teste snøhuleforholdene. Konklusjonen var vel at det ikke fungerte helt som forventet. Men det ble likevel laget både stue og sofa ute i snøen. De nye hodelyktene ble også testet ut, og fikk karakter godkjent.

Etter en runde med spillet Ryktet går, ble nyttårsmiddagen inntatt, ikke helt uten skrik og skrål og alle som snakket i munnen på hverandre – akkurat slik det skal være når åtte personer kjemper om oppmerksomheten. Etter middag stakk vi mammaene av på en liten gåtur i fjellufta, og fikk se både fyrverkeri og harespor.

Tida fram til klokka tolv gikk for en gangs skyld veldig fort. Da vi gikk ut for å tenne våre stjerneskudd og se om det var noen andre som hadde fyrverkeri på fjellet, hadde skylaget lettet og det var helt stjerneklart. En helt fantastisk stemning her oppe på fjellet! Vi fikk se mer fyrverkeri enn vi hadde regnet med, og sagt Godt Nyttår til hverandre. Synet av hytta i måneskinn med blinkende snø rundt var faktisk helt magisk! Den starten på 2021 må jo bety noe bra!

Første nyttårsdag sov vi alle lenge, og startet dagen med en sen frokost. Litt etter det normale mennesker kaller lunch, begynte vi å forberede oss på en skitur. Når åtte mennesker skal ut døra samtidig med pølser, kakao, saft, ekstra votter, ved, fyrstikker, hodelykter (ja, det kan faktisk bli mørkt før vi kommer tilbake) og alt det andre som hører med, da blir det kaos. Og det ble det! Som vanlig. Vi er ikke supermennesker som kommer oss ut døra smertefritt hver gang vi heller. Men når man etter masse skrik og skrål og kaos endelig kommer seg i skiløypa, så er det faktisk verdt det! Vi gikk en liten tur, ikke helt to km, før vi fant ut at nå var alle sultne nok til at det var greit å stoppe for å tenne bål. Alle ble nok litt kalde før pølsene ble grillet, men de smakte godt.

Innen vi hadde grillet pølser, kranglet litt (mest barna da), drukket saft, klaget på kalde føtter og fingre, og kost oss en hel del, var det på tide å gå tilbake til hytta. Vi kom oss tilbake omtrent akkurat da det ble litt for mørkt å gå uten lykt. God timing kaller vi det.

Vi har fortsatt et par dager igjen på denne fantastiske hytta, og i morgen skal vi prøve å komme oss ut døra uten kaos, skrik og skrål. Så gjenstår det å se om vi klarer det denne gangen!

O jul med litt luft…

Det er ingen hemmelighet at jula går med til å spise, se på skjerm, spise litt til, se på julegavene man har fått, og spise enda litt til. Veldig god mat da riktignok! Men vi har klart å komme oss ut på tur. Første juledag ble det en fin tur i sol og frost, og andre juledag kom snøen så da måtte akebakken testes.

Det var en litt motvillig guttegjeng på første juledag. Gå tur liksom? Men med boksen går på en solfylt knaus var det ingen som protesterte lenger.

Det var mange sølepytter med et lag is på stien. Noen holdt vekta til utforskende barneføtter mens andre ga overraskelser i form av vann eller gjørme.

Fortsett å lese

Vi fant litt julestemning – helga før jul

Jul er jo synonymt med snø, er det ikke? De siste årene har jeg begynt å lure… Her ute er i alle fall gresset fint og grønt. For to år siden gjorde vi noe lurt, vi dro på hyttetur de siste dagene før jul! Det er noe jeg ønsker å fortsette med! Finne snøen, roen, være sammen bare vi fire. Så det gjorde vi i år også!

Fredag 18. desember pakket vi bilen og reiste til Nesfjellet ved Nesbyen. Og FOR en julestemning som ventet oss da vi kom frem på kvelden! Snøen lå tungt på trærne, den knaket under skoa, og stillheten var slik den kun er når det er nysnø på trærne. Jeg tok meg en liten kveldstur, bare for å nyte vinteren.

Men det varte ikke… Dagen etter våknet vi til tre plussgrader og vind. All snøen var borte fra trærne, og snøen var blitt våt. Men ut på ski skulle vi! Etter en litt treg morgen tok vi med oss ski og akebrett, og kjørte ned til langrennsløypene. Som alle andre første skiturer i sesongen, konstaterte vi at ikke alt skiutstyret passet denne gangen heller. Theo trenger nok både nye ski og staver. Siden Elvin arver alt etter Theo, så har han alltid en neste størrelse å ta av. Heldigvis passet skiskoene til alle.

Theo var førstemann på med nysmurte ski og. Hva smører man med når det er tre plussgrader, litt regn i lufta og litt sterk vind? Torkjel gikk for rød. På toppen av den første bakken konstaterte Theo at han trengte litt mer smøring, så smørehjelpen pappa trådde til.

Vi fikk oss en fin skitur da, på nesten fire kilometer. Noen steder stakk det opp litt busker og steiner, men ikke mer enn at det ble en fin tur. Vi trosset det lille som kom av regn – du vet sånn regn som kommer ned fra blå himmel, og man skjønner ikke helt hvor det startet? Etter et par kilometer var Elvin i ferd med å gi opp, men så hadde vi lurt litt sjokolade ned i sekken, og det gjorde underverker! Etterpå fikk skia en voldsom fart! Rart det der.

Tilbake ved bilen gikk vi på kafe, før akebakken skulle prøves ut. Det er en liten slalombakke der, som ikke er åpnet for sesongen. Den var delvis kjørt med tråkkemaskin, så vi fikk god fart på akebrettene! Det ble både en og to og tre tryn, og ikke minst noen vonde rumper etterpå. Men vi hadde det utrolig morro!

Vi var alle klissvåte når vi kom tilbake til hytta, så vi slappet av og spiste taco og godteri resten av kvelden.

Søndag laget vi akebakke utenfor hytta, og fikk flere ublide møter med stubber, busker og dumper. Jeg har ikke tall på hvor mange blåmerker vi tok med hjem, men vi kunne jo ikke la de være igjen!

Konklusjonen er nok at dette må vi gjøre igjen! Heldigvis er det ikke så mange dagene før vi skal reise til snøen igjen, og vi gleder oss allerede!

God jul!

Det er faktisk desember, men bare stier…

Jeg er født og oppvokst på Lillehammer, og har bodd på 500 meters høyde i mange år. Da er det fortsatt slik at når november kommer så forventer jeg snø… Vel, når man bor på 140 høydemeter, ikke så langt fra Oslo, så oppfører ikke snøen seg sånn jeg forventer.

I helgen har vi feiret bursdagen til 8-åringen med familie, på Koronavennlig vis. Da er det godt å komme seg ut litt mellom slagene. Begge guttene tok en litt kortere tur i nærområdet med mormor og morfar i dag, med nesa ned i Pokemonjakt-skjermene sine. Så da så vi vårt snitt til å gå en tur bare oss voksne. Gradestokken viste to grader, og yr påsto at det kanskje skulle regne bittelitt om en times tid.

Vi pakket på oss tursko, turbukse, ulltrøye og Ulvang Rav genser (elsker den genseren), noe på hodet og en liten sekk med jakke, vann og sjokolade. Planen var en liten runde på 6km, og i dag fulgte vi planen. Vi startet fra parkeringsplassen på Sandbakken, og tok til venstre der veien deler seg. Ca. en kilometer oppover veien går det en blåmerka sti til venstre. Dette var dagens mål. Ganske vått til tider, men noe annet er ikke å forvente siden det har regnet så og si hver dag en stund nå.

Vi følger stien over åsen til vi treffer flyktningeruta. Den følger vi et stykke før vi tar av til venstre på en umerka sti opp mot bautaen på Spinneren-åsen. Så langt har vi kun møtt to joggere og en storfugl jeg skremte da jeg gikk litt ut av stien for å tisse. Litt usikker på hvem som skvatt mest…

Turen over spinneren-åsen er en av mine favoritter. Stien går langs åsryggen og til tider er det kjempefin utsikt innover Østmarka. Og det er nesten ikke folk der oppe. Flaks for oss!

Vi tusler til enden av stien, og ned kneika til grusveien igjen, uten å møte en eneste person en søndag formiddag over åsen. Da føler man at man er midt i villmarka, selv om sannheten er at det kun er et par kilometer til nærmeste vei.

Etter turen var det bare å ta fatt på et nytt bursdagsselskap, med god mat og kaker for andre gang denne helgen.

Noen ganger er det lurt å snu

På lørdag skulle vi på tur, gutta og jeg, men først skulle vi bake pepperkaker. Vi baker pepperkaker hvert år i desember. I år ble det ca. 170 stk! Det tar litt tid å bake så mange pepperkaker, så da tar det også litt tid før vi kommer oss ut på tur. I mellomtiden ble 8-åringen invitert på besøk til naboen, så da var det 11-åringen og jeg som skulle på tur.

Klokka ble to før vi fikk på oss klær, og kom oss ut døra. Vi pakket en liten sekk med vann, melkesjokolade og hodelykt. Det lå tåke i lufta, og ble aldri helt lyst, så mørket var ikke så altfor langt unna. Det var nærtur som sto på programmet, en tur vi har gått mange ganger før. Vi starter på parkeringsplassen ved Sandbakken i Østmarka, og går oppover til der veien deler seg. Sandbakken er til høyre, men vi går til venstre. Helt på toppen av bakken har noen laget en trebro over bekken på venstre side, og der går det en umerka sti opp på Spinneren-åsen. Dette er et av våre favoritt-turmål. En stille og rolig sti uten mye trafikk, men det er knallfint oppe på åsen!

Målet for turen er egentlig bautaen et stykke inn på åsen. Vi koser oss oppover lia, og over åsen, og mimrer om turene vi hadde her i sommer. Nå er det ikke noe tegn til blåbær eller tyttebær her, og sola har gjemt seg akkurat i dag. Vi er enige om at det er den perfekte dagen å filme en litt skummel film akkurat her nå. Litt lett tåke, og skumringen begynner å sige på.

«Er det langt igjen nå?», spør Theo da vi egentlig ikke er halvveis enda. Det er faktisk et par år siden han var ved bautaen sist, og han husker ikke helt hvor langt det er. Da jeg minner han på at vi ikke er halvveis, blir han litt skeptisk. «Men, det begynner jo allerede å bli mørkt», konstaterer han når vi går ned i et myrsøkk med grantrær rundt på alle kanter. Vi treffer skiløypa, og blir begge enige om at det nok blir altfor mørkt innen vi kommer fram, og bestemmer oss for å endre kurs. Vi går ned i dalen som fører til grusveien, og følger myrsøkket som heldigvis stort sett har fryst, til krysset der man kan gå opp til Sandbakken. Klokka har blitt litt over tre, og vi vet at Sandbakken stenger fire.

«Skal vi gå innom Sandbakken og se om de har noen boller igjen?» spør jeg, og Theo smiler strålende fornøyd. Jeg ser han begynner å gå litt skjevt med den ene foten. «Gnager de nye skoa?», spør jeg. Theo svarer bekreftende. Nok en god grunn til å ha snudd litt før planen. Gnagsårplaster ble ikke med i sekken i dag.

Vi går over åsen til Sandbakken, og til vår store glede er de ikke utsolgt for boller (det var de nemlig sist vi var der), så vi kjøper tre kanelboller og en skolebolle, og tar med hjem til 8- åringen og Torkjel. Det var ingen som protesterte på den avgjørelsen!